Accra - Kumasi - Accra

Sitter her og knuser Joe i UNO selv om hannes hemmelig strategi e å jukse og lure. Hmm. Og når han i tillegg har en ond latter hver gang han får lagt på kort som gjør at andre må trekke inn masse ekstra kort, og kommer med kommentarer som: "is it painful? Does it hurt?" når akkurat det skjer, da e det ekstra deilig å knuse han. As he says, "that’s the rule of the game".

UNO har blitt vårt nye tidsfordriv om kveldan nu. Vi slenger oss i bilen, kjører til nærmeste ute-pub (såkalt drinking spot) der det alltid står en fyr og selger grillpølse eller geitekjøtt på grillspyd. Så tar vi det med hjem og knasker seige biter dynka i pepper mens æ som sagt knuser Joe i UNO, som nu, nu har æ slått han 4 ut av 4 ganger. Jaja. Sånn går nu dagan.


Kom hjem paa sondag etter langhelg i Kumasi. Mål med turen:

1. knuse enkeltes forventninger til at vi skulle bli kone og mann i fremtiden. Det viser sæ nemlig at en av mine beste venner i nabolaget har hatt et forhold til mæ i hodet hannes men ooops… han glemte å informere mæ om den saken. Men likevel har han hadd planan klar om at vi skal gifte oss så snart han hadde fått orden på livet sitt og muligheter til å forsørge mæ. Da æ kunne fortelle at æ hadde andre planer med livet mitt, ble han meget skuffet og vonbroten og æ ble tatt litt på senga gitt.

2. besøke venner og familie og nævvel på søte babya og sitte på stamkafeen til mæ og Laura i ro og fred og skrive brev (som selvsagt ikke gikk da en selskapssyk canadier måtte sette sæ med mæ fordi ho ikke kjente noen og ikke visste kor nokka va i byen og tenkte at æ sikkert hadde lyst å vise ho rundt).

3. ferie fra den harde, slitsomme jobben min der æ ikke e tildelt en eneste frihelg, ja æ jobber faktisk syv daga i uka. Noen som har det…

Fredag va planen min å dra til byen aleina, gjøre akkurat det æ ville og dra akkurat dit æ ville. Det ville ikke mr. Boamah, min far. Æ måtte da skjønne at først måtte æ bli med til jobben hannes og se. Av erfaring vet æ at når mr. Boamah sier: a) vi kjører straks og b) vi ska kjøre rett til jobben, da e det bare å lukke øran og late som du ikke hørte det. For det stemmer aldri. Æ hadde stappa øreproppan i øran så æ fikk sove helt til klokka 7 første dagen, og hadde akkurat våkna da æ hørte min kjære far utenfor rommet dundrende på døra: "Ama! AMA! (mæ). Are you STILL sleeping?" Yngvild: "No, daa! Of course not, im taking a shower…" (biiig lie). Mr. B: "Are you coming with me to my new job today?" (Av erfaring e ikke spørsmål egentlig spørsmål når mr. B stiller dem, det e mer forventninger og æ tør da ikke anna enn å si ja.). Yes… no problem, sier Yngvild men tenker..hmm nu får æ ikke kommet mæ så tidlig til byen akkurat.

Mr. B sir vi skal dra straks og dermed må æ hive på mæ klær og pusse tenner så æ e klar til whenever HAN e klar – hvilket selvsagt e ca en time seinere. Så klokka 8 sitter æ i bilen i verdens tregeste trafikkø som går fra huset vårs til nærmeste rundkjøring og digger Jesus-musikk med han og planlegger inni hodet mitt at vi sikkert e framme på jobben klokka 9 og æ kan sikkert stikke av derfra rundt 10. så dum kan man være. Mr. B har alltid 1000 ting han ska gjøre før han kommer sæ til der han faktisk e betalt for å være. Levere nokka her, stikke innom bror og søster, kjøre en laaaaang omvei i motsatt retning for å levere en dress til rensing..ja. Endelig susa vi av gårde på vei til st. Louis girls secondary school der mr. B jobber som regnskapsfører. Først må vi be en liten bønn som takk for at Jesus fikk oss trygt fram. Deretter gi Ama en brus for dermed å starte å regnskapsføre mens Ama sitter å ser på. Flashback fra mine første 3 uker i Kumasi da æ bare ble dradd med han hver dag for æ ikke turte å ta nå initiativ sjøl til å dra aleina nå sted (heldigvis redda Laura mæ etter 3 kjedelige uker på kontoran til diverse familiemedlemmer). Vel, etter litt jobbings ble det omvisning for mæ, og tenkte med gru tilbake på mine dager som yndig skolepike når æ så de dydige jentan med pressa foldeskjørt og blondesokka i skinnsandalan som paraderte rundt. Æ ble til og med dradd med på kjøkkenet til kantina og presentert for diverse matroner. Jaja. Heldigvis va ikke omvisninga for lang og mr B fulgte mæ til porten, ga mæ 6 krona til å komme mæ tilbake til byen og dett var dett. Kvart over 11 va æ i sentrum og kunne slepe mæ oppover til stamkafeen til Laura og mæ, og satt der i ensom majestet og tenkte: puh, nu kan æ skrive brev og dagbok i fred. Men neidaaaa….en canadisk jente fant ut at siden alle de andre bordan va ledig i kafeen skulle ho heller sette sæ med mæ og begynne å skravle, siden ho ikke kjente noen andre kvitinga og hadde vært i Kumasi i bare 3 uker og trengte omvisning…hyggelig det da. Baboo’s (kafeen) e samlingssted for kvitinga og det kule med plassen e at man alltid kan bare snakke med kem som helst der. Synd for den venneløse canadieren at æ sku stikke til Accra om 2 daga og aldri treffe ho igjen. Fikk nu gått litt rundt, og konstatert at all slags folk kjenner mæ igjen overalt. Helt underlig. Men det e meget hyggelig at selv om du har hadd aldri så liten innvirkning på noens liv, så husker dem dæ og ønsker dæ velkommen med et smil.

Hjemme va det ganske stille for tida. Bare 3 av ungan e hjemme, han eldste går på jobb og kommer hjem i 7-8tia på kvelden, dattera på 18 satt mesteparten av tida på rommet og leste til en eksamen ho skulle ta opp igjen, eller kokkelerte på kjøkkenet, og mor likeså (når det gjelder kjøkkenet) så det ble til at æ enjoyed (?) the company av min ikke så LITE energiske og pratsomme lillebror på 14, Kofi Han som va en bortskjemt slask da æ va her sist, har fått litt mer oppgaver i heimen, bl.a min gamle jobb som butikkdame, og der satt vi da, utfor butikken og prata om livet sammen med de rare vennan hannes som hang og slang der. Og fikk lurt til mæ noen babyer i blant. Og så va det plutselig søndags morra og æ satt på den ikke så altfor forsinka bussen til Accra. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.




Guro is the best boss ever.

Og forresten; klagde ae i forrige innlegg om kor forsinka den dustete bussen alltid e? Den va 2 tima forsinka TIL Kumasi. og ingen andre enn den teite hvitingen som va sur fordi ho hadde staatt opp halv5 for aa rekke bussen, gikk til luka for i det hele tatt aa faa vite KOR det ble av bussen... Men ja. It will come very soon. it didnt.

6 kommentarer

Cecilie

31.10.2006 kl.02:59

Heeellu hvordan gaar det?? Ae sitter paa baaten midt ute i norsjoen. Faktisk uten motor, blir slept etter en taubaat og har nettopp kappa av kabler til 15 mill us dollar.. heeelt haerlig..Hehehe ;0Har du det fint??

Tonje

04.11.2006 kl.17:29

Heia, s den her p dagbladet:http://www.blogging.no/blog.php/killiman/post/16452Her e enda en blogg om vre student i Tanzania.Du e vel glad du ikke e der nu, nr dem ikke har strm!! Eller det va vel ikke snn nr du ogs va der?Du skulle ogs hatt blogg p dagbladet, s kanskje du hadde kommet p frstesia du , din blogg e jo myyye artigere enn den drre dr :)Kommer du hjem til juuuul?

irmelin

05.11.2006 kl.13:20

hey! kordan gr det? fint se at du e fornyd me tilvrelsen :) her i bergen e det travle tider, men ikke lenge til jul, drar hjem 20 desember, e du hjemme til jul eller?

lille my

06.11.2006 kl.18:45

Where is the English update, I understand just half of your blog :'(

suddenissn

07.11.2006 kl.16:44

jau e hjemme til jul! blandede folelser men dog. poffknollar here I come... :) Blogg paa dagbladet ...hmpf. ae e ikke saa pr-kaat...ehm.English update?? I thought you were practising your norsk! Lazy...

14.12.2006 kl.21:22

forresten, HVER gang mter d p msn ender opp me prate me nn andre p internetkafeen din!!!!!!! s tr ikke mer........bynner lure p om det e du som driver spker me mej?!!!? so longses snaaaaaaart

Skriv en ny kommentar

hits