Jeg har sendt ungen min ut av landet

Og føler meg som verdens verste mor. Fordi faren hennes har tatt henne med seg til hans hjemland. Der skal de være i 4 uker. Under Ghanas sol, slikke i seg sårt tiltrengte D-vitaminer, som folk med deres pigmenter trenger mer enn vi solhungrige nordmenn, tro det eller ei.

De skal spise avokadoer på størrelse med en vannmelon, vannmeloner på størrelse med 2 vannmeloner, og de skal spise bananer som smaker søtere enn du noen gang kan drømme om å kjenne maken til i en banan fra REMA1000.

De skal bade i Atlanterhavet, og i basseng. De skal løpe etter geiter og kyllinger. De skal spise is. Peanøttsuppe, ekte peanøttsuppe. Og kenkey, og banku, og kelewele, og waakye, og bofrot.

Barnet mitt skal høre et annet språk. Forhåpentligvis også lære litt av det. Hun skal få så mange nye inntrykk at hun sovner lett hver kveld, med hodet fullt av opplevelser. Opplevelser som å jage kyllinger. Sammen med søskenbarna sine. Opplevelser som å kjøre bil langs veien, mens vinder rusker henne i håret, og titte ut på verden. En verden så annerledes enn vår.

Barnet mitt skal ha 4 uker verdifull tid sammen med pappaen sin, som elsker henne mer enn alt. De skal knytte hemmelige bånd, som jeg ikke får ta del i. De skal ha en ferie sammen som vil bety enormt for deres forhold.

Barnet mitt skal knytte bånd med sin egen familie, sitt eget kjøtt og blod. Hva er mer verdifullt?

Vi har våre grunner til at jeg ikke er med. Vi mener grunnene er gode, og de er flere. Vi mener også at vi har rett til å ha grunnene for oss selv, og dele de med dem vi vil. Vi mener vi gjør det beste for alle. Mange mener nok at jeg er gal, mange sier de aldri ville gjort det selv, sluppet barnet sitt ute av syne så lenge. Hvor mange hadde reagert om det var jeg som tok henne med meg til Finnmark i 4 uker? Er det fordi jeg er moren? Er det fordi de er i Afrika? Eller er jeg gal, følelseskald? Noen tenker nok på at han kan bli igjen der nede med henne. Ja, bare innrøm at tanken kanskje har streifet deg eller deg. Jeg forstår det, men samtidig ikke. Alle utlendinger er ikke slemme, skjønner du.

Jeg klemte barnet mitt hardt og brutalt i dag på flyplassen, snudde meg mens tårene rant og skyndte meg forbi ferieglade charterturister og businessmenn ut og vekk fra køen i sikkerhetskontrollen og til bilen i parkeringshuset. Der satt jeg og gråt. Heldigvis er jeg ikke følelseskald. Det er ikke pappaen heller. For en lykke å få være hjemme hos mor i 4 uker, og vise frem sin største skatt til alle han har kjær. Mennesker han nesten aldri treffer lenger. Så får det gå, at jeg er hjemme og jobber, og legger meg i et dørgende stille hus i noen uker. 

Ikke døm oss nord og ned. Ikke alle familier er like. Ikke alle har en bestemor i samme by.

At vi vil gjøre det beste for vår familie, kan du vedde charterferien din på.



Én kommentar

Line jørstad

23.06.2015 kl.00:30

Fin blogg ;)

Trist å lesa håpe de går bra med dæ ;)

Klem;)<3

Skriv en ny kommentar

hits