Ekkerøy

Hver gang jeg er hjemme på ferie og vandrer langs den værbitte landeveien i bygda som har så mye sjel og historie, tenker jeg: hvorfor bor jeg ikke her?



Jeg vet jo hvorfor. Jeg er etablert på Levanger, med både jobb og hus og mann og søster og mange fine venner.



Men jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på denne lille bygda som sprer seg utover på en halvøy langs en ugjestmild Varangerfjord, som likevel noen ganger viser seg fra sin beste side sommerstid, og lar frosne finnmarksføtter hilse på Barentshavets forfriskende skvulp.



Ekkerøy har en så sterk karakter. Så mange elementer som lever i harmoni. Istykkersprengte fjell, takket være tyskerne, som fikk god hjelp av russiske fanger til å bygge tunneller gjennom steinen. Gamle hus fulle av historie, spart for den brente jords taktikk. Hitlers soldater fikk det travelt i 1944 da de måtte trekke seg ut av Finnmark og senere Norge, og rakk aldri å legge Ekkerøy i brennende ruiner. Hvilke drama har utspunnet seg i kjellere og loft under krigen da 2000 tyskere okkuperte den lille halvøya? Når man står på toppen av øya på en klar dag og kan skimte Russland i det fjerne, skjønner man hvorfor strategene valgte Ekkerøy som post for sin hær.



Yrende fugleliv på fjellet, sauer som beiter rundt gamle bunkerser med hakekorset risset inn i betongen. Hvite strender som godt kan måle seg med Sydens egne i skjønnhet, dog ikke badetempen. Men varmt vann kan man ofre for friheten det gir å ha en hel strand helt for seg selv når solen skinner og lager gull i sanda, og vinden rusker deg i håret og gir deg følelsen av natur, rett inn til margen. På varme sommerdager flokker byens folk hit for litt Syden-liv.


Om våren yngler det i fuglefjellet. Titusenvis av fugler flyr ut mot havet, og inn igjen, med mat til sine håpefulle små som venter i reir oppunder fjellet, reir som balanserer på stupbratte knauser. På sommeren beiter sauer og lam, og breker utenfor vinduene dine seint og tidlig. Kafèen og restauranten på kaia åpner, og de gamle som myser ut gjennom gardinene straks en bil passerer, blir travle. Det er mange mennesker å følge med på! Fuglefotografer fra fjern og nær parkerer bobilene sine ved de tyske ruinene, og får sine blinkskudd blant fjærasteinene. Mot høsten blir myra oransje, fylt med viddas gull.



Vinteren kommer alltid, med vinden som heller drar med seg snøen ut mot havet, enn å la den ligge på bakken. På skikkelige snøvintre frykter befolkningen for sine gjerder langs den smale veien. Brøytebilen er ofte litt for barsk i sin framferd. Ekkerøy ligger stille på vinteren. Mørket dekker fuglefjell, bunkerser så vel som sandstrand og hav. Til jul får både bebodde og ensomme hus en liten julestjerne i vinduene. Kanskje du får se noen få raketter på nyttårsaften. Noen unge mennesker har tross alt flyttet hit og gir nytt liv i gatene. Flere og flere setter pris på livet du kan ha her ute, bare 15 min. fra "storbyen" Vadsø.



Etter at ribba er fortært og pakkene åpnet, kommer snart lyset tilbake. Sakte men sikkert blir dagene minutter lengre og en dag står den gule kula igjen på himmelen og bringer forventninger om en ny vår. Kanskje det blir noen sommerdager i år også?




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits