Motherly luuuv

Når man e gravid med sin førstefødte, har man mange ideer om korsn det e å få et barn.

Man venter på det magiske øyeblikket da barnet blir lagt på brystet, og som du aldri aldri aldri glemmer.

Kjærligheten som bare skal slå sæ ned i brystet øyeblikkelig.

Gleda mæ til det, for å si det sånn.

Men plutselig lå man på operasjonsbordet, hastende leger og jordmødre surra rundt, og Eddy va plutselig i grønne klær og munnbind. Spredt ut på et bord i et lyst rom, nåler og slanger overalt, 6 forsøk på å sette spinalbedøvelse i ryggen, bandasjerte bein, gul smørje over alt og det skumle spørsmålet da dem sku sjekke om bedøvelsen faktisk virka, ved å ta en kald bomullsdott rundt på kroppen min og sporte om æ kjente det. Tenk om æ svarer feil! Masse grønne, overhyggelige folk, litt romstering i magen som æ har fortrengt korsn føltesm og svupp - et HYL. Jepp, det e en baby i rommet, men ikke merka æ at den kom ut, og ikke kunne æ se den. "Det e en jente", hørte æ, og da trilla det en tåre. Æ ville jo ha en jente. En Nelly. 

Så kom dem med nurket attmed ansiktet mitt. Ikke så lett å se nokka som helst, men merka den varme, fuktige huden inntil mæ. Armer og bein ute av stand til å røre ho. Og så forsvant ho, og Eddy. Dem va jo redd for at nokka va galt med ho, så dem måtte sjekke ditten og datten, og æ ble igjen med de grønnkledte folkan som fortsatt va oversnill og sporte om det gikk bra, og det gikk jo bra. Æ følte nesten ingenting, det va helt snodig. Etter at Nelly for ut av rommet, virka det som om ho aldri hadde vært der. Etter å ha blitt sydd sammen, ble æ rulla avsted til oppvåkninga og lå der en evighet og lurte på om æ kom til å bli lam. Hehe, det ble æ heldigvis ikke.



I mens lå Nelly på Eddy sitt bryst.

Morskjærligheten kommer ikke alltid automatisk. Noen ganger kommer den skritt for skritt. Det kommer i små stikk, som når nevøen nesten snubla oppå ho (no offence, Øyfrid :-)). Da kom det et stikk. et beskyttelsesinnstinkt. som dessverre gjorde at æ ble streng på nevøen som ikke gjorde det med vilje. Men behovet for å ta opp Nelly så fort som overhodet mulig va der, og det føltes godt å være løvemamma. 

:-)

3 kommentarer

Sissel Grendahl

17.09.2012 kl.16:19

Tøffe, gode og omsorgsfulle mamma`n Yngvild <3

anne karlsen benum

30.09.2012 kl.13:20

:-)

Hilde

05.10.2012 kl.10:57

det siste avsnittet ga mæ klupm i halsen og øyan full av tårevann. kjente mæ igjen.

Skriv en ny kommentar

hits