I Ghana med livet som innsats

Det rareste med å reise til Ghana, e å komme hjem og ikke kjenne på kor annerledes alt e her. Æ hadde så gjerne ønska at da æ tok den første varme dusjen, med ubegrenset mende vann, vann som kom fra et dusjhode og ikke en bøtte, skulle æ virkelig kjent på det. Her står æ, i en dusj. Æ har nettopp vært 2 uker i total kontrast fra Norge, der det flytende vannet har vært en av dem viktigste temaene vi har hadd. Mangel på flytende vann. Men det e bare en av de mange, mange tankene som har fløyet gjennom hodet mitt mens vi va i Ghana. Æ har ikke vært på nett og fikk ikke skrevet nåt underveis. Mobilen e full av tanker, opplevelser, ting vi så, som æ tenkte: Det her må æ blogge om. Vi får se kor langt vi kommer. Det her blir det første innlegget i føljetongen "I Ghana med livet som innsats". :-)



Tittelen kom inn i hodet mitt rett etter at vi ankom landet. Vår kjære, pålitelige venn Bill, henta oss som vanlig på flyplassen. Eller, han som vanligvis kom med Eddy og henta mæ. Vi heiv oss ut i den ghanesiske mørke kvelden og den helt uvirkelige trafikken (den virka iallefall uvirkelig etter 3 år). Æ har vært for lenge borte, æ har glemt kor farlig trafikken e, kor folk sliter for å komme sæ opp og frem, eller holde ting nogenlunde vedlike, æ har glemt korsn fuktigheta legger sæ som en film over ansiktet når du stiger ut av flyet, æ har glemt kor annerledes folk ser verden. Gang på gang i løpet av de 2 ukan ble æ overvelda av tanken på at æ har bodd her, at dagliglivet mitt her, at alt vi har gjort de her to ukan, va helt normalt i perioder av livet mitt. De siste 14 dagan har æ bare følt mæ som en skikkelig turist, og dilta etter Eddy hit og dit. Æ har ikke dratt noen steder alene, selv om æ vet at æ har bodd i den byen i nesten et år tilsammen. Ghana va så kjent, men samtidig så nytt og fremmed nu. Men fint. På sitt vis.



Eddy begynte å kommentere trafikken straks etter vi hadde satt oss i bilen til Bill. Det hadde æ forventa, med tanke på at han har tatt kjøretimer i Norge de siste månedene og derfor har vært over gjennomsnittet opptatt av trafikkregler. Gjennom hele oppholdet fikk æ høre om alt det sprøe folk gjorde i trafikken her, han kommenterte omtrent alt, mens æ, som har vært her før, og sett alt fra et norsk standpunkt før, ikke akkurat tenkte så mye over folk på motorsykkel uten hjelm, og anarkiet som råder på ghanesiske veier. 

Men det va ikke bare trafikken han kommenterte. Mye anna, som Æ som regel kommenterte eller klagde over, ble plutselig satt i et anna lys for Eddy også. Det va fascinerende å se at Eddy så Ghana med norske briller. Det va godt å høre: Nu forstår æ koffor du klagde på dittn og dattn, koffor du synes det her va så rart etc. Æ tenkte det e viktig at vi nu har sedd hverandres land, på samme måte. Æ har sett Ghana med norske øyne og Norge med ghanesiske. Han har sett Ghana med norske øyne og Norge med ghanesiske. Æ vet det fører til en større forståelse mellom oss, om hverandres land, kultur, folk. Ikke alt i Norge e perfekt sammenligna med Ghana, og nu har visst Eddy også sett at ikke alt som han til nu har trudd va perfekt med Ghana, stemte. 



Det e synd å si det, men det meste man ser som negativt i Ghana har å gjøre med utvikling av ting. At veier blir holdt ved like, og nye bygd ved behov, at vann og strøm konstant e en selvfølge, at Staten e til for folket, ikke for at de ansatte i Staten skal putte pengan til folket ned i sine egne lommer. Ghana har en lang vei å gå, særlig når det gjelder infrastruktur, og man kan ikke stikke under en stol at levestandarden i Norge e mye bedre. Æ visste at Eddy nu hadde kjent "luksusen" i Norge på kroppen og blitt vant til den, men ville ikke at han skulle synes at å få levestandarden senket i to uker, ville være et problem. Det ble et lite problem. Han syns det va varmt, han syns det va kjipt når vannet ble borte, og at skumgummimadrassen vi lå på, va ubehagelig. På en måte va det lettere å være i Ghana med Eddy den her gangen. Vi hadde et felles ståsted, æ kunne være norske Yngvild og han forsto. Han kunne være norske Eddy og æ forsto. Men han kunne ikke være norske Eddy blant alle de vi traff. Å sammenligne landene og peke på ka som e bedre i Norge, e ikke et sjakktrekk når du reiser til andre land. 

Refleksjonene ble veldig mange. Vi får se kor mange blogginnlegg som må til for å få dem alle ut.

Én kommentar

Senjapia.

07.07.2011 kl.12:47

Det var fint å høre at dere kom dere velberget hjem, for etter den headingen på innlegget fikk jeg bange anelser :)

Det var arti/interessant at mannen din så Ghana i et nytt lys etter å ha bodd i Norge. Samtidig skjønner man jo at han ikke reagerte tidligere. Siden det alltid hadde vært slik, var jo det normalen.

Jeg tror forresten at dere kommer til å få et veldig godt ekteskap, siden dere har dette felles ståstedet som du skriver om. At dere begge kjenner godt til hverandres lands ulikheter og aksepterer dem.

Skriv en ny kommentar

hits