Tilbake til AFS!

Æ har for alvor blitt frivillig i AFS Nord-Trøndelag, og sakte men sikkert kommer AFS-følelsen tilbake. Det her skreiv æ om opplevelsen som styrte livet mitt.

"Skal du reise til AaaaaafrikA???" Nei jeg ska til Ghana.

"Skal du bo i jordhytte???" Nei jeg regner med jeg skal bo i et hus.

"Maten er jo sikkert fæææl!" Hvorfor skulle den være fæl?
"Du får sikkert ikke mat nok". Faktisk fikk jeg ikke det, gikk ned 15 kilo!

"Livsfarlige dyr og insekter!!" Jeg skal bo i en storby med et par millioner innbyggere.

 Dette var noen av kommentarene jeg fikk da jeg annonserte for venner og kjente at jeg skulle reise til Ghana i Vest-Afrika å bo der et år hos en ghanesisk familie.

 Jeg var en av de få som grudde meg mer enn jeg gledet meg. Jeg grudde meg faktisk kjempemasse, og hadde IKKE lyst til å reise i det hele tatt da det nærmet seg. Men likevel, etter at søsteren min noen år tidligere hadde vært med AFS i Ecuador, visste jeg at dette var noe jeg MÅTTE gjøre. Jeg visste det kom til å berike livet mitt, og ønsket om å oppleve en annen kultur og gjøre noe "crazy" va større enn frykten for det ukjente. Når jeg først skulle reise måtte det bli langt vekk, jeg var fascinert av Afrika og reiseprogrammer fra eksotiske steder. Jeg visste at Afrika måtte være mer enn fattigdom, krig og AIDS. Og jeg ville bevise dette for de alle som hadde alle stereotypiene og fordommene godt plantet. Jeg ville ut i verden og få mitt livs opplevelse, til da hadde jeg tilbrakt 18 år i en liten småby med folk som ikke så lenger enn til sin nesetipp, og det gjorde ikke jeg. Trodde jeg.

 AFS hadde 2 muligheter, SørAfrika eller Ghana, og jeg valgte Ghana, for å unngå havne hos en rik, hvit familie i Sør-Afrika og det hadde jeg ikke lyst til. Ville se det "virkelige afrika". Jeg visste ingenting om Ghana, men leste AFS-info og søkte på nettet og skreiv oppgaver på skolen om Ghana.

 Men så nærmet det seg, jeg hadde kjæreste i Norge, jeg så for meg hvor grusomt skummelt det faktisk er å reise til Afrika alene for et år - og jeg var et nervevrak. Dagen før jeg reiste lå jeg i senga og tenkte: Hva i all verden har jeg gjort?? Da jeg var kommet hjem igjen året etter, lå jeg i senga og tenkte: Hva i all verden skal jeg gjøre her?? Livet i Ghana hadde blitt min hverdag, det hadde blitt mitt liv, og familien MIN familie.

De fleste tenkte på maten, insekter, varmen som de største utfordringene med å leve i Afrika. Det var liksom kulturforskjellene. Men dette var aldri et problem i forhold til de virkelige kulturforskjellene: hvordan folk TENKER! For å venne seg til at klassekameratene dine får juling med en bambusstokk av læreren din når dem har feil svar på en prøve, eller til at faren din bestemmer ALT i familien og forventer at du er hjemme hver dag før han kommer hjem fra jobb, dvs kl 6, at alle går UT fra at du er kristen og viser du tegn til ikke å være det, blir det problemer, venne seg til at det ungdommer i Norge syns er gøy og tar for gitt, er "syndig" i Ghana, og hvis du bare vil ha det gøy, er det ?you like enjoying? som om det skulle være noe galt, at barn skal sees men ikke høres (og gis juling), gjøre mest mulig hjemme i huset i stedet for å bruke tiden til å gjøre lekser etc.

 Disse er de negative tingene jeg møtte som norsk, men det er selvsagt ikke alt. Men det ER vanskelig å møte en helt ny kultur, og du opplever en del ting som negativt. Da er utfordringen å takle det på en god måte, og det skal jeg ikke si jeg gjorde hver gang. Jeg ble sint, og sur og fornærmet til tider, men lærte etter hvert at det ikke hjalp å reagere sånn, fordi ingen hørte på meg.

Det e nesten umulig å ikke bli sett på som HVIT og RIK i et fattig afrikansk land, og du kan ikke klandre dem, så enorme forskjeller det er mellom oss og dem. Noe av det vanskeligste for meg var og er fremdeles nettopp dette. Så mange BER om penger og ting, og tar det for gitt at du skal gi bort alt til dem, for du vasser jo i penger. Og så går du rundt med dårlig samvittighet fordi du vet du har så uendelig mye mer enn de har, men samtidig spesielt som AFSstudent i samme skoleuniform som dem, vil du bare bli akseptert og likt og sett på som en av dem.

Selv om det var vanskelig å få dette ønsket oppfylt, spesielt blant mine klassekamerater, var det enkelte som skilte seg ut. Der de andre hele tiden sa: kjøp meg godteri, gi meg penna di, (fordi du er hvit og rik) kom en av venninnene mine tilbake fra en matpause med en tyggis hun hadde kjøpt til meg. En slik liten ting fortalte meg at hun aksepterte meg som mennesket jeg er, og ikke hudfargen jeg har. De som ser menneske i deg, det er de som setter spor i deg og blir de viktigste for deg i AFS-året. Det er vanskelig å intergreres: i Norge, i Ghana og i de fleste andre land. Men det er en utfordring og ekstremt tilfredsstillende når det skjer. Da jeg skulle reise fra Ghana, sa faren min at de mistet et familiemedlem. Hvem skulle passe butikken for moren min nå? Det hadde vært min ettermiddagsjobb omtrent hver dag etter skolen, det var der jeg lærte språket, ble kjent med nabolaget og bidro i familien på lik linje som søsknene mine. Timene i butikken til moren min er noen av de beste minnene mine fra Ghana.

 Ghana var VARMT, fargerikt, utrolig bråkete til tider, kaotisk, sprøtt, spennende, eksotisk, herlig, underlig. Jeg var heldig og fikk se mye av landet, og fikk reist mye rundt. Men bare hverdagen tok lang tid å venne seg til, alt er annerledes fra Norge utenom Shell-stasjonene pleier jeg å si. Det er så mye man kan nevne, og når jeg satt meg ned for å skrive dette, klarte jeg ikke finne ut hva jeg skulle fokusere på. Det fantastiske med Ghana er måten du blir møtt på. Du er velkommen overalt, folk snakker med deg overalt, og er opptatt av hvordan du har det. Noen ganger kan det kanskje bli for mye av det gode, men det menes bare godt. Når en ghaneser spiser og du er i nærheten, vil du ALLTID bli invitert til å ta en del i måltidet.

 Jeg kommer fra en liten familie, med en søster, mor og far. Jeg havnet i familien med minst 7 søsken boende hjemme, og flere som dukket opp etter hvert. I løpet av året var det alltid noen som dukket opp som var søster eller bror, men det viste seg mange ganger å være et søskenbarn eller noe lignende. I Ghana er vi alle brødre eller søstre, spesielt hvis vi er i slekt. Men man kom seg etter hvert inn i tankegangen.

 Man blir ikke ensom i en sånn familie, det e alltid noen å snakke med. Men noe som kan gjøre deg ensom og isolert, er språket. Hjemme snakket familien min Twi, som er det største språket i Ghana. Men alle kan engelsk siden det er det offisielle språket, og det er lett å ty til når man ikke forstår. Men engelsk er en farlig fallgruve, for selv om DU kan gjøre deg forstått, kan du ikke forstå hva de andre snakker om dersom de ikke tar spesielle hensyn til at du skal være med i samtalen. Språket er etter min mening nøkkelen til en god AFS-opplevelse. Vertsmammaen min snakket lite engelsk og jeg strevde for å lære dette rare språket så jeg kunne kommunisere med henne og finne ut om hun faktisk var glad for å ha meg der, og det viste det seg at hun var! Men i begynnelsen når vi ikke kunne forstå hverandre, følte jeg at hun ikke likte meg, og det var kanskje det samme inntrykket hun fikk av meg, vi var begge sjenert og hemmet overfor hverandre pga. språket.

Omgivelsene i Ghana er akkurat som du har sett på TV fra Afrika. Farger, folk, trange marked der ALT selges, lyder, smil, dansende mennesker. Men Ghana er også hypermoderne hoteller, fancy kjøpesenter der du kan få kjøpt alt det du kan få kjøpt på Rema, og mange steder glemmer du at du er i Ghana.  Mange tror at Afrika bare er primitivt og umoderne og ubekvemt, men sånn er ikke virkeligheten lenger, og det var deg jeg ønsket å vise dem som satt tilbake i Vadsø da jeg reiste. Greit nok, jeg fikk et ganske annerledes liv, på den tida var det lite kjøpesenter og vestlig mat i byen jeg bodde i, men det FANTES. Jeg fikk den mest utrolige, sinnsyke, fantastisk vanskelige og fantastisk herlige opplevelsen. Hele AFS-opplevelsen er en pakkereise: du får ALT, og får opplevd hele kulturen på godt og ondt, du får leve midt i den, og du kan sjøl skape den aller best mulige opplevelsen ved å utnytte alle mulighetene du får til å oppleve landet og kulturen du skal bo i. Jeg bestemte meg raskt for å leve på ghaneserne sine premisser og det hjalp veldig på å komme inn i deres familier og omgangskrets. Enkelte av mine AFS-kolleger ville kjøre samme løp som hjemme, og det ble negativt mottatt hos familie og venner. Forventninger om å leve et tilnærmet likt liv som i Norge må man bare legge igjen på flyplassen. Å stille med et ydmykt, åpent sinn og være klar til å endre deg og dine handlingsmønstre og vaner, er utrolig viktig. Det e DU som e den fremmede og uansett hvor galt noe virker, er det ikke du som skal endre de andre, men de andre som skal PRØVE å endre deg. Small small som ghaneseran sier. Selvsagt blir du nødt til å bite tennene hardt sammen og man skal ikke godta alt, men prøve å FORSTÅ hvorfor ting er som de er, i stedet for å forklare hvordan VI gjør det og hvorfor akkurat det er bedre.

 Nå er det gått utrolig mange år siden AFS-året mitt, mer bestemt 8 år siden jeg reiste, og 7 siden jeg kom tilbake. Jo lengre tid som går, jo verre føles det fordi man føler at det forsvinner litt og litt. Men BARE litt. For jammen har ikke AFS-året påvirket alle mine dager etter dette. Jeg begynte på NTNU på Afrikastudier pga AFS-året mitt, og gjennom studiene reiste vi på studietur til Ghana. Gjennom studiene tilbrakte jeg også et semester i Tanzania der jeg ble kjent med ghanesiske studenter, og en av disse studentene fra Ghana skal jeg gifte meg med i sommer. Min aller beste AFS-venn, og også en av mine beste venner, er tysk og var i Ghana med AFS. Hun skal være forlover i bryllupet mitt. Vi har også vært vertsfamilie for en tyrkisk jente, og jeg ser på henne som mer enn en venn og mer enn en søster. Noen av de viktigste personer i livet mitt har jeg altså fått gjennom AFS. Etter at jeg traff forloveden min, har jeg returnert til Ghana mange mange mange ganger, og bodd der over lengre perioder. Jeg har vært i ghana 6 ganger. Det begynner å bli noen runder med fly. Angrer skikkelig på at jeg ikke har hatt noe bonuskort på noen av flyselskapene, det er jo utrolig dumt! Hver gang jeg har vært tilbake i Ghana har jeg besøkt vertsfamilien min, de har vært en stor del av livet mitt, og de anser meg som deres barn/søster og min far involverer seg sterkt i livet mitt selv om jeg nå ifølge ham er voksen og kan gjøre som jeg vil (det kunne jeg nemlig ikke da jeg var der første gangen). Han har tatt forloveden min inn i familien også, og jeg kommer alltid til å ha en stor ghanesisk familie som ser på meg som en tilnærmet naturlig del. Det er utrolig å ha det slik. Ikke alle har så mye kontakt med familien etter AFS-året, mens andre har det livet ut. Jeg tror ikke vi hadde klart å opprettholde kontakten så mye hvis jeg ikke hadde reist tilbake så mange ganger.

 Uansett, AFS-året har farget livet mitt. AFS-året er og blir foreløpig det største jeg har opplevd i livet, det er den mest utrolige opplevelsen jeg har vært med på. Noen ganger var det UTROLIG vanskelig og kjipt og jeg ville bare hjem. Jeg hadde faktisk mest hjemlengsel på slutten av året mitt enn i begynnelsen. Men hele tiden sa jeg til meg selv: Når du kommer hjem, kommer du ALDRI til å angre på dette.

Og det har jeg selvsagt ikke gjort. Året ble oppsummert sånn i dagboka etter at æ kom hjem: It has been fun, it has been great, i LOVED it, I?m going to miss it and right now I wish I was back there in my safe life with Maa, daa and the rest..

n80277060729487454749 Med nesten hele min ghanesiske familie.

Her om dagen satt æ på et 4 timers langt informasjonsmøte for foreldre som skal sende ut ongan sine på AFS-år til høsten. Det va kjempeartig, og all snakket rundt å reise får mæ til å tenke tilbake på det veldig spesielle året. Nu gleder æ mæ til å være et helt år med i AFS Nord-Trøndelag, møte de nye studentan som kommer til høsten, og følge dem gjennom året. Og e vi riktig heldig, blir æ og Eddy lokalkontakt for en av dem. Dvs. en kontaktperson utenfor vertsfamilien som tar sæ litt av dem, og som dem kan komme til hvis det e problemer som dem ikke vil ta opp med vertsfamilien. Endelig e det min tur å gi litt tilbake til AFS.

Én kommentar

Emi

08.06.2009 kl.11:10

morsom lesing! Wow jeg skulle ønske jeg visste nok om det da jeg var på den alderen og kunne gjort det samme. Det høres helt fantastisk ut. Morsomt hvordan livet svinger eller hva? Du hadde nok aldri trodd da at du kom til å gifte deg med en ghaneser 7 år senere :-P

Skriv en ny kommentar

hits