Home sweet home

men ikke akkurat mitt hjem.

Familien Sudenius/Knudsen har invadert det Knudsen/Vestrumske hjem på Hojemsmoen på Levanger. Her har vi slått leir, og her blir vi. Eller, kanskje ikke for godt, men en stund. Alt takket være lille, søte, fine Gaute som kom til verden en måned siden. Han har en hærskare av beundrera fra Vadsø, som ikke kan se sæ mett på han.

Æ kom tilbake til Norge på onsdag, etter en lang tur fra Ghana til Levanger via Nigeria, Tyskland, Danmark og Oslo. Folk spør ofte: "korsn va det å komme tilbake til Norge da? Stor overgang sikkert.." og i den duren. Men må egentlig skuffe de fleste med at det her bynner å bli gammel vane, og hverken å komme til Ghana eller hjem til Norge igjen e nå særlig stor sak, fysisk sett. Det e verre på det mentale planet å komme hjem selvsagt, og utrolig fantastisk å komme ned igjen. Men det e veldig deilig med komforten vi har i Norge. At alt e så lett tilgjengelig. At alt e så enkelt. At alt fungerer så bra, internettet e raskt, tv'n har klart bilde, dem har alt man vil ha i butikken, veian e bra og ingen trafikk-kork.. etc. Reint, pent, vann og strøm. Etter å ha vært i Afrika i kortere eller lengre perioder siden 2001, e æ nu ganske mett, føler æ. Æ e ikke nå sånn Afrika-frelst skrulledame som elsker å leve på "detta viset" og kommer til å valfarte dit resten av livet. Når æ e der, tenker æ på kor æ savner vennan mine, ha det enkelt å greit i Norge, slippe frustrasjoner, spise god mat osv. Ghana gjør mæ ikke så fantastisk lykkelig. Det eneste æ vil ha der bynner på E. Og når æ e i Norge, savner æ ikke Ghana. Bare han. (Litt løgn, enkelte ting med livet i Ghana savner man jo, men nu kommer æ selvsagt ikke på nokka).

Siste uka i Ghana ble brukt til soling, fufu-party, bassengtur og å prøve å late som alt va som vanlig og at ingen av oss egentlig gikk å telte minutter og sekunder til D-dagen. Det e fælt å reise fra Ghana, spesielt siden flyan alltid går om kvelden. Avreisedagen blir bare en dag man teller ned til man må bynne på turen til flyplassen. Og på flyplassen må man sjekke inn timer før man ska møte opp ved gaten sånn at man går inn og sjekker inn, og så kommer man ut igjen og sitter og venter et par tima til man må boarde flyet. Bare sakte tortur, spør du mæ. Sku mye heller ha reist på morran og blidd ferdig med den lange, seige avskjeden. Vi va så heldig å ha strømbrudd helt fra morgengryet dagen æ sku reise, til akkurat før vi dro på flyplassen. Koseli det, vi måtte sitte ute hele dagen, og æ benytta sjansen til en siste solings, mens Eddy gjømte sæ i skyggen. Det gjorde at timan gikk enda saktere, og det va jo egentlig en bra ting, siden de timan e så dyrebar, men samtidig seigpining.

Bill, vår venn, ringte dagen før og sa at han skulle kjøre mæ på flyplassen. Nu e det viktig å merke sæ at vi BA ikke om han kunne kjøre oss, det va HELT hannes forslag, og man må jo bare takke ja. Men Bill e en typisk ghaneser, og han pleier ikke å komme til avtalt tid noen som helst ganger. Som regel kommer han ikke i det hele tatt. Men tenkte nu at siden det gjaldt et fly så kommer han vel. Han skulle komme kl. 3 og kl. ble 3 og hørte ingenting fra han. Vi prøvde å ringe, og telefonen va avslått. Halv4 ringte vi og han sa han va "på vei". Vi bestemte oss for å begynne på vår reise uten Bill, og isåfall møtes på halvveien eller nokka. Og vi gjorde nu det. Men han hadde ikke tenkt å ringe å si ifra at han ble minst en time forsinka. Selv om det handler om å rekke et fly ut av landet, gjør det ikke dem det minste stressa eller nervøs... pust rolig, Yngvild, "that is just how it is here". Som Alba Kunadu Sumprim sier i boka si: The imported Ghanaian... Guro har skrevet om den boka før, og den treffer fryktelig mange punkter om ghanesera som virkelig stemmer, og som virkelig irriterer oss som har vokst opp i vesten, og som vi ikke klarer å godta..

Men men... for å gjøre en lang historie kort, æ kom mæ frem, med bare håndbagasje, og nu sitter æ her i stua på Levanger og blir i trøndelags-området fram til 5. desember, før æ vender nesa mot nord og ordentlig norsk, mørketids-jul i Vadsø. Den har æ gleda mæ til siden før jula starta i fjor i Ghana, og æ angra som en hund for å ha endra billetten til februar...

Bilda fra helg i Trondheim:

img4472
Min kjære venninne, Veronica.

img4482
En fin sky.

img4492
Et fint tre.

img4498
Et fint bilde på Bakklandet Skydsstation.

img4506
Konsert i Levanger kirke, med Henning Sommerro og Frol Symfoniorkester der min søster trakterer tverrfløyte.

img4415
Og hovedpersonen sjøl. Farmen-Gaute :-) Odelsgutt, må vite.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits