kulturuke turkulkuke

Æ trur æ i dag innså ka en av de største forskjellan mellom ghanesera og nordmenn. Korsn vi ser på aktiviteten "å gå på besøk" og aktiviteten "å ha besøk". Vi dro av sted for å besøke Julie, den nygifte og mannen i demmes nye kåk, langtbortivekkistan. Vi kom litt før 11, vi blei tilbudt vann, Eddy ble satt i arbeid med å fikse Julie sin PC, og Julie og mannen va på kjøkkenet/vaska klær/gjor andre ting utenfor stua. Og der satt vi omtrent alene i 2 tima. Vi fikk servert mat der inne bare til oss, og vi spiste alene. Julie kom inn og henta fatan og gikk og vaska dem. Så kom dem tilbake begge 2, og DA skulle dem plutselig underholde gjestan litt. Men da va vi snart på vei hjem. Så når vi sier: nei, nu må vi komme oss av gårde, sir dem: åånei, allerede? Men dem kunne jo hadd oss i 3 tima, men bare utnytta en av timan. Det går an å sette på maten FØR vi kommer så den e omtrent ferdig før vi kommer, dem visste at vi kom og når vi dro hjemmefra. Men sånn e det. Mamma og pappa hadde nok et underlig opphold hos mr. Boamah i fjor. Mannen som har gitt inntrykk av at å få møte mine foreldre ville være helt superdupert, hadde ikke et sekund å avse når dem va der. Dem blei levna aleina i stua, på rommet, fikk servert mat alene, på eget bord. Og trudde dem hadde gjort noe galt. For i Norge e jo hovedsaken med gjester gjestan. Selv om man kanskje styrer en del på kjøkkenet hvis man har middagsgjester og sånt, greit. Men man vil jo helst tilbringe tida sammen med dem, og å servere mat til dem alene, i et eget rom?? Ka va da vitsen med å komme? Det tenkte æ i dag da æ og Eddy satt aleina i stua demmes. Vi kunne jo likegodt vært hjemme, for vi e jo bare vi to sammen likevel. Men dem mener jo ikke nå vondt med det, dem gjør det dem tror folk vil sette pris på, og kanskje ghanesera setter pris på det, å bli behandla som om dem e på hotell. Når æ først kom til familien Boamah, va det sånn dem styra med mæ også. Lot mæ være alene mesteparten av tida, og æ satt for mæ sjøl og spiste. Ganske traumatisk når man hadde sett for sæ en vertsfamilie som skulle erstatte familien du hadde reist i fra, en familie som sku passe på dæ et år. Og der satt æ ensom og forlatt og trudde det kom til å bli et utrolig langt år. Heldigvis va huset fullt av onga som ikke kunne styre sin nysgjerrighet og stadig kom inn på rommet mitt. Dem ble beordra ut av de eldre medlemman av familien, men æ fikk viljen min som regel når æ ba dem bli, og når æ ba dem spise ved samme bord som mæ.
Stakkars Eddy den vakre dagen han e i Norge og vi har gjester som han må underholde 24/7? :)

mor og far 243
Bilde fra i fjor da mamma og pappa va hjemme hos familien Boamah, og ble servert mat på det her bordet. Ensom og forlatt. Mamma ser litt tufs ut. Kan det være synet av kokt plaintain og penøttsuppe med en hel fisk i, eller at ho føler sæ ikke velkommen i mr. Boamah's hjem?

2 kommentarer

Vero

01.10.2008 kl.15:57

mmm. plantain å peanøttsuppe. bæste som finnes! følt mæ forresten itj så vældi smart sjøl når æ, du å guro vart plassert på samma plassen, mens resten spist en ainna plass...men sånn e det no bare!

Guro

02.10.2008 kl.13:29

Bordet vårres!!! :D

Skriv en ny kommentar

hits