Home sweet home

Landa på ghanesisk jord for sjette gang på mandag etter en litt dramatisk start på turen.

 

Laura skulle kjøre mæ til flyplassen i Berlin, og vi sto opp halv5 for å få det til. Ut på Autobahn for vi igjen, og ho va sånn ca. sikker på kor ho skulle kjøre. Men vi klarte likevel å kjøre forbi avkjørselen fra motorveien til flyplassen i hundre og h??e km/t og det e ikke bare å ta en usving på en enveiskjørt, firefelts vei, og hjertet til Yngvild begynte å dunke (såklart), men vi kasta nok bare bort 5-6 minutter på det. Vi fant en anna avkjørsel, tok kanskje en ikke helt legitim usving på en mindre vei, og kjørte tilbake. Stressa med sommerfugler  i magen kom vi til flyplassen, og det første æ ser på tavla, e at flyet mitt til Frankfurt e kansellert. Den lille omveien tidligere virker plutselig ikke så dramatisk lenger. Skulle videre fra Frankfurt til Accra noen timer etter æ ville kommet fra Berlin og en kansellering passa dårlig for mine allerede tynnslitte nerver. Va sikker på at æ ikke kom til å havne i Ghana den dagen, og Laura passa på å trøste mæ med å liste opp worst case scenarios sånn at æ ikke sku bli skuffa. Man kan lure på om ho kjenner mæ i det hele tatt.

 

Vi måtte stille oss i verdens lengste kø, som nesten ikke bevegde sæ. Det som gjorde det enda nervepirrende va nemlig at ved en av diskan sto et par og snakka med Lufthansa-damen som va så heldig å komme på jobb den dagen flere fly ble kansellert, og det sto der LENGE. Mannen prata, Lufthansa-dama rista på hodet og dama han va sammen med satt på gulvet og gråt. Etter mye om og men, kom æ fram til en dame, og Laura forlot mæ. Ho sa at enten kunne æ få plass på VENTElista til neste fly til Frankfurt, ELLER ho kunne booke mæ rett på et KLM-fly til Ghana via Amsterdam. Æ spurte dama: ka ville du gjort? Og ho sa ho ville prøvd Frankfurt først (for da slipper Lufthansa å betale mellomlegget såklart), så æ venta på at dem sku rope opp mitt navn. MEN? På tyske flyplasser kan dem nok bare tysk dessverre, så korsn skal en norsk person få med sæ at nu bynner vi å rope opp folk som får plass på flyet??  Kanskje dem ropte mæ opp, men fikk det ikke med mæ og strena tilbake til dama som sa æ sku bølle foran alle i køen hvis æ måtte endre billetten til KLM. Morsomt å bølle i en kilometer lang kø med maaange sure reisende.. Men frykten for å ikke komme mæ til Ghana va større enn frykten for å få kjeft av en tysker som ikke kunne snakka engelsk en gang sikkert? Og plutselig hadde æ billett til Amsterdam og vandret lykkelig og gla til gaten, satt lykkelig å gla på flyet, sto lykkelig å gla i passkontroll-kø i Amsterdam og trudde nesten ikke kor mye flaks æ hadde da æ satt i flyet som skulle ta mæ til Accra. Satt tilfeldigvis sammen med 2 nordmenn, men det e en anna historie.

 

Lufthansa flyr via Lagos, Nigeria, og tar derfor mye lenger tid, så at æ fikk reise med KLM va egentlig det beste som kunne skje. Mye bedre fly, egen tv i setet, masse filmer og tv-serier, æ fikk en brownie? ja. Hell i uhell kalles det vel.

 

Første dagen i Ghana hadde vi ikke vann. Og æ ble ganske sur. Men Eddy fikk mæ til å dusje med bøttan me vann vi har på rommet. Og det gikk bra. Hehe. Utrolig utrolig deilig å komme ?hjem? til sin egen plass, til et område der de fleste hvertfall har sedd dæ før, ditt eget rom og ingen stress med å finne et sted å bo? Deilig. Eddy har jobb (hurra for han), så nu e det bare for mæ å finne mæ nåt å gjøre snarest. Va innom barnehagen min i dag, og det bekrefta bare at å dra tilbake dit va uaktuelt. Og det visste æ jo selvsagt. Å se 2-åringa bli slådd sekunder etter at æ kom inn porten gjorde at æ bare ville gå derifra og gråte.

Så denne gang blir det nye eventyr.

Én kommentar

Hallfrid

10.07.2008 kl.21:32

Godt å lese at du e kommet dæ velberga frem, om enn med litt utfordringe på turen. Håpe du finn dæ nokka å gjøre fort :)En varm hilsen fra et kaldt nord!

Skriv en ny kommentar

hits