Sondag 07.10

Søndag kveld. Kom for en stund siden hjem fra en 4 timers nær-døden-opplevelse. I går morges la vi ut på tur til Abetifi, en liten by halvveis til Kumasi, der søstra til Eddy jobber for tida. Misjon: levere en laptop. Turen dit va lang og kjip, det va utrolig masse trafikk (lørdag e begravelsesdag nr. 1, og alle skal til begravelser ut av Accra). Vi tok masse "snarveier" for å unngå trafikken på humpete grusveier som liksom sku spare oss tid. Og det får man ondt i rompa av når man sitter i en skranglekasse av en gammel varebil som man har stappa 20 seter inn i.
På vei ut av Accra hadde vi hvertfall underholdning. Her tjener man penger på all slags mulige måter, og mange har utnevnt sæ til reisende prester som spretter inn og ut av transportmidler, og preker Guds ord med stor entusiasme. Ingen har bedt om den ekstra gudstjenesten som blir prakka på dem der dem sitter og svetter og venter på at bilen ska bli full så dem kan komme sæ dit dem skal. Men de fleste ser ut til å like det, og sir fyren nå fornuftig, vanker det penger på han av dem som vil betale. Morsomt når hele bilen lydig stemmer i til sangan prestemannen vil ha dem til å synge. Og dem kan jo alltid alle? På turen tilbake va det ingen prest, men en av passasjeran tok likevel ordet, og beordra alle til å be sammen for en trygg reise. Det e hvertfall hyggelig at noen kommer og ber for at vi ska ha en trygg reise, når man ska tilbringe flere timer inni en tidligere nevnt skranglekasse som suser av gårde i 100 og ørten km/t over veier full av hull, og klamre sæ til setet når sjåføren tar forbikjøringer før en sving eller en bakketopp, og du sitter med hjertet i halsen - derav nær-døden-opplevelsen på veien tilbake i dag tidlig. For den sjåføren hadde det meget travelt, og æ krangla med Eddy om at æ garantert kunne kjørt bedre enn han, selv om vi hadde brukt atskillig lengre tid. Folk tar ville forbikjøringer. Æ trudde det va ille med de store bussan. Æ hadde glemt korsn det va å dra på langtur i tro-tro'er, som e gamle varebiler eller Toyota Hiace'er som e omgjort til busser. Ikke stopper man på rasteplassen med do heller, som de store, "fine" bussan gjør, man stopper bare når noen må tisse, og da e det bare å gå ut i grøfta å gjøre sitt, mann som kvinne. Det e ikke Yngvild skapt for dessverre, så det e bare å holde sæ, og nekte sæ sjøl nokka å drikke, selv om DET resulterer i dundrende hodepine etter hvert. Men jammen gikk det fort. Sparer tid på å reise med tro-tro, men risikrerer livet. Og får ondt i rompa. Uansett, Abetifi e en liten by 3 tima nord for Accra, opp i fjellan. Her i høgget e fjell ikke sånne gigantiske saker, men det va en bratt stigning i nydelig terreng, med irrgrønne frodige daler og staute fjellsider. Og der oppe va det litt friskere og kjøligere, og om natta va det nokså kaldt! Deilig, hadde det ikke vært for at bare Æ hadde vært lur nok til å ta med laken til å dekke mæ med om natta, så vi måtte dele, d.v.s, den hardbarka finnmarkingen må ofre teppet for den pinglete, solhungrige afrikaneren ved hennes side. Æ va nu til og med barsk nok til å ta et bad på kvelden under åpen himmel, med iskaldt vann. Vi lånte rommet til en eller anna søstra kjente, ho lagde fufu til oss, vi gikk tur og så kor ho jobba og kor ho bodde, og så klappa vi sammen i senga etter den strabasiøse turen nordover. Tidlig neste morra (i dag) måtte vi hive oss i en ny tro-tro for å rekke tilbake til Tema til Eddy sitt fullpakkede program. Kl 07.00 satt vi i en tro-tro som skulle ta oss til Accra. Den gikk kl 08.20. grunnen til det va IKKE at det va så lite folk som skulle til Accra, men at det va hele 5 bila som skulle til samme sted som fylte opp folk samtidig. På mer organiserte tro-tro-stasjoner gjør dem det sånn at en og en bil fylles opp av gangen. Men ikke her nei. Her prøver 5-6 forskjellige menn å kapre kunder til hver sin bil. Og det gjør dem på en meget aggressiv og for utenforstående LOCO måte, kaster sæ over dem, så å si stapper billetten i hendene på dem, dytter dem inn i bilan, og etterpå har en liten slosskamp med hverandre, fordi noen mener at den ene fyren stjal en passasjer som egentlig kunne ha kommet til en anna bil etc.. vi va heldig i dag og havna i den bilen som kom sæ av gårde først av dem 5. Men det va altså 1 og en halv time seinere. Stakkars den personen som kom først til stasjonen i dag og satt sæ i en av dem tomme bilan. Så ka forteller du dem du eventuelt reiser til når dem spør når du kommer? Som Bob Geldof sa: When you travel in Africa, the time you arrive is the time you will be there. Så sant, så sant. 

Tiden går i Community 2, nr 1 Municipal day care centre. Har enda ikke fått særlig grep om situasjonen. Æ e fremdeles outsider'n, stakkars hvitingen som ikke må løfte en finger helst, som e på display hver gang det kommer noen innom skolen (å, har dokker fått en hvit lærer, nu lærer vel ongan engelsk!! med påfølgende: Hi, how are you, my dear? Oh, wonderful. I love you, ok.) som må spise for sæ sjøl, og som man må servere, hjelpe, fylle vann i glasset til og applaudere hver minste lille ting ho presterer. Likevel, æ har nu lurt mæ til å få jobbe litt likevel. Æ vasker klær med tiss i og koster gulvet, selv om den ene læreren i dag ropte: Noooo, obroni, sit down. Ill do it!! da æ tok i kosten. Men æ hørte ikke på ho. Selve lærer-delen av jobben sliter æ meget med. I det siste har den ene læreren som har ansvar for de minste ongan, dvs 2-3-4-åringa, hadd ferie, så det va egentlig ingen andre til å holde på med dem den lille timen som e obligatorisk sitt ned og ha samlingsstund-timen. Æ prøvde og fikk dem med litt på litt synging og rim og regle-resitering. Men dem VA rundt 18 stk, og mange av dem e bare så vidt 2 år og kan ikke sitte lenge i ro. I tillegg e ongan veldig glad i å krangle, om ALT, og dem skaper små konflikter som for eksempel å invadere stolen til naboen, selv om dem har en HEL stol å sitte på aleina, og da blir det krig. Og her som dem e vant med å bli slått, ligger det ikke langt inne hos noen, verken jente eller gutt, baby eller ikke, å lange ut med knyttneven. Så det e stadig slag og klaps og påfølgende gråting og drama, og det e alltid flere sånne konflikter som pågår samtidig mens du fortvila prøver å synge Mandag, tirsdag, klapp klapp klapp på engelsk og fange oppmerksomheta demmes.Den her uka dukka det opp en ny dame i barnehagen som sku jobbe. Følte mæ litt ovenpå i noen sekunder, for æ kjente nu hvertfall alle ongan, visste kem som eide de forskjellige sekkan, og visste korsn sanga dem kan og ikke kan. Men æ ble rare hvitingen i hennes øya også dessverre. Og nu har dem tadd inn nye onga, så nu i dag va det 25 småtroll! Galskap. Før plasserte dem dem 4 og 4 rundt små bord, og så satt læreren en plass og gnålte ut sangan. Mange av ongan sitter maaaaange meter unna læreren og med ryggen til, korsn skal man få dem til å følge med? Æ har i alle fall introdusert konseptet med å sette ongan i en ring sånn at dem kan se på læreren hele tida. I dag va det totalt kaos. Æ holdt mæ litt i bakgrunnen for å se korsn den nye dama takla dem. Håpa kanskje at ho va litt mer pedagogisk. Ho bestemte sæ for å synge en ny sang dem ikke kan. Ergo, først må dem si i kor setning for setning noen ganga så teksten sitter. Det foregikk på følgende måte: en tredjedel av ongan e allerede i full fight med hverandre, et par stykker sitter og gråter, resten prater og et par hører på læreren. Ho sjøl sitter å glaner utover gårsplassen, mens ho fraværende fikler med håret sitt, og gjentar den samme setningen sikkert 10000 ganger i lav monoton stemme, og INGEN repterer etter ho. Såklart. Ho hysjer ikke på noen, ho hever ikke stemmen sånn at dem klarer å konsentrere sæ litt, eller prøver å LATE som at ho e litt engasjert i ka ho gjør. Æ går hit og dit, løfter på onga som skriker, kjefter på onga som tuller (uten effekt, såklart for æ slår jo ikke), prøver å gjøre som i Norge, gi ongan time-out, men som tidligere nevnt e det mer enn belønning enn en straff, og hele seansen e mer eller mindre kaotisk. Og læreren: they are so troublesome. They just talk. Jaja, det e jo LITT dokkers skyld da, dokker gjør jo ingenting for å fange oppmerksomheten demmes, før dokker tar fram stokken og truer. Æ foreslo forsiktig at kanskje i morra kunne vi dele den gruppa opp i 2, og æ kunne ta med mæ halvparten til en anna del av skolen, og kanskje det ville gjøre dem litt mer konsentrert? Eh, neida. Vi må finne ut korsn vi ska takle det. Men vi må be Jesus om hjelp. Jesus vil hjelpe oss. Uten Jesus kan vi ikke gjøre nokka, va svaret ho ga mæ. Kanskje Jesus ga mæ den brilliante ideen om å dele dem i 2 for å få LITT mer ro, murra det inni hodet til Yngvild, men æ sa ingenting. Imårra skal æ introdusere den magiske ordposen, en magisk pose full av hemmelige ting. Så ska dem se at det bare e å fange oppmerksomheten demmes for en stakket stund, så går det kanskje bedre. Men man vet aldri. Dem e beyond hyperaktiv.. J 

Snart kommer mamma og pappa. Nærmere bestemt 22. oktober. Hurra. Det blir kjempekjempemorsomt og spennende å vise dem my Ghana. Innen den tid har vi forhåpentlig flytta til community 2, har et par alternativer der. Like i nærheten av jobben min, og rett borti gata bor mor.. Hurra.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits