New Life

Community 2, nr. 1 Municipal Day Care Centre e stedet æ tilbringer dagan mine nu for tida.

Æ ska være lærer frivillig i en barnehage/nursery school i Tema. Det e en statlig drevet barnehage, d.v.s ingenting fancy, og stor forskjell i standard fra de private. Og stor forskjell i både standard og drift fra Maurtua i Vadsø.

 

Det e vanskelig å vite kor man engang skal begynne når æ skal beskrive korsn statlige barnehager e, uten at det skal høres ut som helvete på jord sett med norske øya.

 

Hver dag startes med bønn og religiøse sanger, resitering av bibelvers. Deretter e det en pause der ongan får spise mat som dem eventuelt har hadd med hjemmefra. Mange av de minste har med ris og saus, og læreran tar det ut fra matboksan demmes og setter det på fat til dem. Mens dem gjør det, tar dem en skje her og en skje der, og setter det på et fat som dem seinere serverer mæ, føler mæ ganske kjip da. Men prøver å snike maten tilbake til nån av ongan som ser ut som dem gjerne kunne spist litt mer. Etter pausen e det tid for undervisning. Dvs. ramse opp vers, rim, bibelvers, sanger, alfabetet og tallan fra 1-20. Pedagogikk e et fremmedord. Her e ikke barnehage bare lek og moro, her læres engelsk fra ongan e 2 år. Det læres som regel gjennom repetisjon av sanger, rim og regler dag etter dag etter dag, til ongan e fullstendig drilla. I den her barnehagen kan dem alt mulig på rams. Alt læreren trenger å gjøre e å si de første ordan i et rim og det strømmer ut av dem som små soldater. Det e helt utrolig ka dem kan utenat, men problemet e jo det at dem ikke vet ka det e dem kan utenat. De minste ongan kan ikke skille de engelske ordan fra hverandre, dem bare babler i vei det dem tror dem hører. Æ vet ikke kor mye som forventes av ongan når dem begynner på skole her, så kanskje min bekymring for at dem egentlig ikke vet ka dem lærer e unødvendig. Men, alle ongan kan ramse opp alfabetet fra A til Z, men æ mistenkte dem raskt for bare å kunne det i den rekkefølgen. Æ begynte å skrive enkelte bokstaver på tavla og sporte ka dem het. Det ble ganske raskt avklart at dem kan alfabetet utenat men vet ikke ka bokstavan heter. Men som sagt, dem lærer det vel på skolen. Eller læres alt bort på samme måte der og?

 

Her e det hvertfall ingen kjære mor. Her e det ingen dulling eller snillisme. Her brukes fysisk avstraffelse hele tiden, på onga helt ned til 2 år. Nokka som gjør mæ ganske fortvila, men æ kan ikke gjøre nokka med det. Lærera e strenge, skumle damer som konstant bærer rundt på en bambuspinne, og som ongan heller frykter enn respekterer. Som sagt, pedagogikk e et fremmedord, og fysisk avstraffelse av 2-3åringa har ingen poeng. Det ser man jo med engang, selv om ongen har gjort nå 'galt' skjønner den ikke koffer læreren slår han etterpå. Det eneste den lille stakkarn skjønner e jo at noen slår han og det liker han ikke. Det fins ikke dulling, og onga som gråter blir ofte bare snakka hardt til, og kan til og med få en klaps hvis læreren syns det e tull det den gråter for. Æ har funnet ut at min rolle her e å være snill og søt, trøste dem som gråter, og gi ongan masse positiv oppmerksomhet. Selv om æ ser at æ ikke kommer til å ha mye respekt, hvertfall ikke fra de største ongan, for æ slår dem ikke, og dermed har dem ingenting å frykte fra mæ. De eldre ongan frykter heller ikke stokken virker det som, for dem herjer tulling og gjør ting dem vet dem ikke har lov til, dem vet konsekvensan e juling, dem gråter når dem får det, men likevel e dem mer umulig enn norske onga som så vidt får litt kjeft når dem gjør nå galt. Så alle ser jo at det ikke virker å slå, men læreran sir hele tia: you see, here they wont listen or behave unless we beat them.

Det e rundt 30 onga der for tida, og uten mæ e det 2 voksne, og en streng sjefsdame som bare e skummel, og slår enkelte umulige onga, og tar imot peng fra foreldran.

 

Selvfølgelig fikk æ plassen til å høres helt forferdelig ut. Ongan e kjempesøte, og elsker mæ for dem vet dem kan klenge på mæ og tillate sæ ting dem aldri kunne gjort med noen av læreran.

 Æ blir behandla som en prinsesse av de ansatte, enda etter 2 uker. Æ får servert lunsj (dem spiser alle der) for mæ sjøl ved et bord, av de fineste tallerkenan, mens de 2 andre sitter på en benk flere meter unna og spiser sammen. Dem tror det e hyggelig for mæ at æ får den beste sitteplassen og får sitte i fred, men det e jo egentlig ganske kjipt. Men æ vet at dem mener det godt. Når æ prøver å ta del i arbeidet, ber dem mæ sitte ned. Men her om dagen va den ene læreren borte, så æ bare tok over hennes oppgaver uten at noen rakk å stoppe mæ. Potte-treninga starter tidlig her, så toåringan fyker rundt uten bleie, og det fører til en del våte truser og shortser i løpet av dagen, når de små har glemt å komme  bort til en voksen og signalisert at dem må tisse sånn at dem, eller noen av de eldre ongan kan hjelpe dem av med klærne. Så den her dagen fikk æ nærkontakt med mange sånne, vaska klærne og barna, vaska opp kopper og kar, delte ut mat etc. Og de ansatte fikk hakeslepp. Og måtte rose mæ opp i skyan kor smart og intelligent og flink æ va, som hadde observert dem og sedd ka dem gjor hver dag, og gjor det samme som dem. Det e mange forskjellige holdninger til hvite i Ghana. En av dem e at hver lille ting en hviting presterer å gjøre, blir sett på som en enorm bragd, og masse ufortjent skryt følger. Det får dæ til å føle dæ ganske dum. Som en gang da æ bodde i Kumasi sjokkerte min vertsmor med det faktum at æ kunne tre en snor gjennom en gardin ved å bruke en stor sikkerhetsnål i enden av snora for å gjøre det enklere: 'Who taught you how to do that???' Måtte vel bare svare: min mor. Selvfølgelig e det ikke så forferdelig, bare litt komisk, og du føler dæ litt som en hjelpeløs fjott når dem får sjokk hvis æ klarer den minste ting sjøl. Må le litt inni mæ. Heldigvis for mæ har den ene læreren snart 3 uker ferie, og da får æ virkelig kommet inn i gjengen for da har dem faktisk litt bruk for mæ.

 

Selv om barna får mye negativ oppmerksomhet fra læreran, har dem en herlig måte å rose dem foran alle når dem gjør nå bra. Når dem driver og ramser opp riman og versan demmes, spør dem ofte kem som kan gjøre det aleina. Da står dem opp aleina og ramser opp det dem kan. Det blir belønna med at læreren roper: Clap for him/her!! Og så klapper alle barna i takt: klappklapp klappklappklapp klapp.. i den rytmen. Det gjor vi på videregående i Kumasi også, men man ser kor mye det betyr for en 4-5-6åring å bli rost av en voksen foran alle de andre ongan. Positiv oppmerksomhet får dem til å yte, æ skjønner ikke koffor ikke læreran utnytter det mer! Da oppnår dem det dem vil, at ongan lærer og deltar..

 

Her om dagen va vi ute i skolegården på morran og lekte ringleker som lurer dem til å lære engelsk på en morsom måte, og det va herlig. I stedet for å sitte inne i det trasige rommet og ramse opp kjedelige bibelvers, va dem ute og lekte sæ, og læreren lekte med dem - og dem hadde det så artig.

 

Så det e ikke helvete på jord. Bare enkelte daga føles det som det. Men æ kan vel trøste mæ med at sånn har de fleste ghanesera opplevd skolegangen sin, og sånn e det i de fleste statlige institusjoner, selv om ifølge en ny lov om at det ikke ska brukes fysisk avstraffelse i statlige skoler og barnehager. Det ble nu folk av de fleste her også. Men hadde en norsk onge blitt utsatt for samme behandling plutselig hadde den vel blitt skada for livet tenker æ.

  

Andre ting.. I dag va æ igjen på mitt favorittsykehus, for å klage mer om hodepine som ikke går vekk + brystsmerter + tett neste +++. En siste sjanse kunne vel legen få tenkte æ. Min faste indiske lege va dessverre ikke der og æ endte opp hos en gammel ghanesisk mann. Æ tenkte at det kanskje kunne være positivt, for inderen syns jo bare æ va stressa. Æ ramsa opp symptoman til han, han lytta faktisk på brystet mitt, men hørte ingenting og begynte dermed å spørre:

Are you under any stress? Are you pregnant? Are you in a serious relationship with someone? Are the two of you having problems? Do you smoke marihuana? Do you sniff anything/take drugs? Do you miss your parents? ?. Og så videre. Nei nei nei, va svaran han fikk. Han konkluderte med at æ va stressa, og at æ burde hvile. Mye. 3 besøk hos leger på samme sykehus og HVER gang får æ diagnosen 'stressa'. I tillegg til å ikke ta mæ alvorlig, kunne han fortelle at æ veide for mye for min alder og burde bynne å trimme. Takk skal du ha. Siden første gangen æ va hos lege der, har æ faktisk gått NED 5kg. duste-lege, det la han ikke merke til nei. Bestemte mæ for å ta med mæ journalen min og neste gang dra til et anna sykehus. Men å gi mæ journalen, det gikk ikke. Æ kunne IKKE få den. Heldigvis va en av Eddy sine teatervenna der, jobba der, rettere sagt, og ho dro mæ med inn til en fyr som satt mæ ned og sporte koffer æ ikke kunne prøve å se en anna doktor og koffor ville æ ta med mæ journalen og blablabla. Æ vil bare ha journalen min!!!! få den! Før dokker får se en slem hviting. Hadde  ikke Eddy stådd der, hadde æ nok blitt frekkere enn det æ va tjent med, men men. Vi kom til enighet om at æ kunne kopiere journalen. Vi gjorde det, og dro derfra og har ingen planer om å komme tilbake, hvis ikke æ har malaria, for det e det eneste æ stoler på at en ghanesisk lege ikke har nå problemer med å diagnostisere.

 

Vi blir snart husløs også. Vi trodde vi sku få bo her til æ dro, men ups, plutselig ska Kwabena bruke rommet vårs til kontor, og nu må vi på husjakt igjen. Forrige husjakt gikk jo meget dårlig, vi fant jo ingenting. Men nu ska vi visst prøve i Tema, så får se korsn det går. Mor og far kommer 22. oktober og vi håper å være bosatt da. det va vel for godt til å være sant å få bo her gratis, med alle fasilitetan som e her i huset fra før.

 
nu skal vi til joe og lage fufu til han og en norsk student fra Afrikastudier paa NTNU. ;)

Én kommentar

Siljz

02.10.2007 kl.18:26

katti kommer d bilda??:P

Skriv en ny kommentar

hits