Meet the Boamahs

Nu har vi bestått ildprøven - å introdusere Eddy til familien Boamah, spesielt patriarken selv, Mr. Boamah.

Men først måtte vi jo komme oss til det forgjettede land, Kumasi. Og som vanlig endte vi opp med det eneste alternativet STC (state transport company) eller Stupid/slow Transport Company if you like. Men ifølge Eddy e grunnen til at vi tar STC at det står for SAFE Transport Company. Dem som leste bloggen min i fjor kan forstå koffor æ har bitre følelser for STC. Dem har omtrent monopol på de fleste gode busser som går rundt omkring i landet, og kan derfor ta sæ til rette, og ALLTID være forsinka. Ikke bare litt, men mye. I fjor va bussan mine fra Accra til Kumasi alltid 2 tima for sein, ELLER dem klappa sammen somewhere along the way, og dermed gjorde oss forsinka likevel, selv om bussen gikk i tide. Men better safe than sorry, så vi bestemte oss for STC. Æ gikk for å kjøpe billetter på holdeplassen i Tema. Dem selger visstnok billettan inni nokka som heter Tema Community Cafe, som e et stort hus med flere kontorer og butikka inni. Og der et sted sku billettan selges. Men æ kunne ikke se et eneste billettutsalg. Så dumme hviting måtte spørre sæ fram. Fyren inni butikken æ sporte sa at det va et hull i veggen rett utafor. Hmm, korsn klarte æ å unngå å se det da, mon tro tenkte æ, og gikk ut. Men i den veggen e det mange hull. Hull som skal være der, som e lagd for decorative purposes. Og inni et av hullan sku billettan selges. Du kan tro man føler sæ dum når man står ved en vegg på et hus og prøver å finne ut hvilket hull billettan selges gjennom? Jaja, æ fant det nu til slutt. Og fikk billetta til den eneste bussen som går fra Tema til Kumasi, med aircondition vel og merke.  Dagen før vi skulle dra snakka vi med en kompis av Eddy som kunne fortelle at STC fra Tema va en dårlig ide. Dem kom alltid kjempemye for seint, og dem hadde aldri aircondition som billetten lova. Æ hadde ikke akkurat vansker for å se for mæ at det stemte, så så ganske svart på en rask avgang i det store og det hele. Æ ba en liten bønn, og blei nesten redd æ måtte bynne å tro da æ så en buss stå på stasjonen da vi kom. Et mirakel? Nei, det va en buss til en anna plass. Men like etter kom bussen vårs, og den forlot Tema en halvtime etter skjema. MEN: ingen aircondition. Selv om æ har betalt ekstra for det. Ingen aircondition e egentlig ikke nå problem, det e bare å åpne vinduan og så lenge bussen beveger sæ har du ingen problemer, blir bare litt bustat på håret kanskje. Men akkurat den her gangen hadde Eddy og æ fått de to fremste setan ved døra, og vi trudde vi va heldig fordi vi hadde god plass til beinan og bra utsikt, men der finnes ingen vinduer som kan åpnes. Så vi svetta i vei til Kumasi. Selve turen tar kanskje 4 tima, det e inn og ut av de to storbyan som tar evigheter.

 

Anyway, vi kom nu endelig fram til min by, der Eddy ikke e kjent i det hele tatt. Det føltes ganske deilig, for en gangs skyld to be on top. Her starter hele den morsomme misforståelsen. Før æ kom, ringte æ min bror i Kumasi for å høre om det va akseptert at æ kom til Kumasi med Eddy og at æ tok han med heim til far og mor og introduserte han som den han e. Jo da, det va helt greit, men æ måtte finne han en plass å overnatte i byen. Helt som forventa, tenkte æ. Sove hjemme i huset til mr. Boamah hadde æ aldri tenkt at han skulle, og det hadde han ekstremt lite lyst til også. Så vi fant et rom til han i et gjestehus i byen, og så slepte æ han gjennom Kumasi?s travle, fullpakka, brennhete gater, gjennom marked og til den enorme tro-tro-stasjonen der man finner en tro-tro til mitt kjære hjem, Atimatim. Der møtte vi ikke en sjel, og glad va sikkert Eddy for det. Men mor Boamah dukka til slutt opp. Streng som ho ofte kan gi inntrykk av å være, ba æ ho pent om å være snill. Og ho va veldig søt og snill og etter å ha hilst på Eddy, eller Kofi som han blir kalt av alle nesten utenom mæ, sa ho på sin sjarmerende engelsk: I like it!

Deretter kom min lille bror som e blitt stor, Kofi, inn i livet hannes, og siden da va Kofi Takyi og Kofi Boamah inseparable, og skravla demmes gikk iett. Etter de to introduksjonan va vi safe lenge, ingen flere familiemedlemmer dukka opp. Enters Mr. Boamah. Vennligheten selv. Han va meget hyggelig og hilste pent, og sa at han snart sku komme og sitte ned med oss og prate. Etterpå skulle han følge Eddy til stasjonen så han kunne dra tilbake til hotellet sitt. Eller det va det Ama hørte (Ama = Yngvild). Men så e ikke min twi altfor perfekt så æ hadde nok misforstått. Halv 9 va far enda ikke kommet tilbake fra rommet sitt, og vi hadde venta, regnet styrta ned, Eddy e ikke kjent i Kumasi og sku vandre rundt i det travleste området i byen i mørket ? så det va på tide å dra. Æ banker på min fars dør og sier: Kofi har lyst å dra nu. Mr. Boamah: Dra? Kor?? Skal han ikke sove her? Ama: Her?!?!? Ehm. Nei?? Kwadwo (bror) sa æ matte finne et hotellrom til han. Mr. Boamah: E det Kwadwo eller æ som eier det her huset? Ama: Nei, æ trudde bare ikke at det va akseptert at han sku overnatte her. Hmmm? Trouble comes. Mr. Boamah styrter ut og forteller Eddy at han pent har å pakke sakene sine imorra og komme rett tilbake hit, for han ska sove her!! Eddy blir bleik om nebbet og sir: Yes, sir. Hihihi. Syns egentlig det va ekstremt morsomt, for æ visste kor angst han hadde for å overnatte I den beryktede mr. Boamahs house (berykta takket være min store kjeft), og nu måtte han pent si ja. Duste-bror. Eddy gikk sæ selvsagt halvveis vill i mørket og ringte og sa at han va lost og ga mæ litt angst men 5 minutt seinere va han i drosje på vei til hotellet. Så alt gikk bra. Dagen derpå dro æ med mæ lillebror, og surra rundt i byen med Kofi og Kofi, spiste lunsj med storebror, og deretter introduserte (ifølge han) Eddy til hele Kumasi Central Market. Så dro vi heim, og der viste det sæ at bestemor va. Den her bestemora har vært hos dattera i USA i 3 år og æ ante ikke at ho va tilbake. Men der satt ho gitt. Så der fikk Eddy enda et familiemedlem å hilse på. And it doesnt end there. Plutselig dukka min kjære søster, Mary, opp, som e flytta ut og går og bor på sykepleierskole. Alt ho hadde å si til Eddy va: so, are you my sisters friend, or pal, or boyfriend, or husband? Rett på sak med andre ord. Etter det dukka min tvillingsøster, Amaa opp, og regna styrtA ned og alle måtte overnatte, så det va ingen andre rom å putte mæ i enn i samme rom som Eddy!!! Crazy.

 

Halve Atimatim har nu fådd med sæ at Ama har tadd med sæ kjæresten heim. Barbereren som leier lokale i huset til mr. Boamah sa: ama, you are very bad. You took your husband to mr. Boamahs palace.

 

Lørdag regna det mer, æ fikk holde en baby, Eddy innså at familien faktisk va familien min fordi æ sendte lillebroren til å gjøre ærend for mæ, og vaske ting for mæ. Og iiiik, plutselig kommer mr. Boamah, sir KOM til Eddy og dem forsvinner inn på rommet. Its time for the man to man talk. Yngvild e på utsida og prøver å lytte gjennom vinduet ka dem snakker om. Dem va der inne leeeeeenge. Plutselig blir æ også kalt inn. Far forteller mæ at dem har diskutert at length. Ka vi ska gjøre med framtida, skole, jobb, at hvis æ tar Eddy til Norge and bullies him, ska mr. Boamah sjøl betale billetten hannes tilbake til Ghana, Eddy må ikke bry sæ hvis æ blir sur når han sender peng hjem til familien sin fra Norge, og han må ikke finne en svart kjæreste når han kommer til Norge. Han sa sikkert myyye mer, men det fortalte dem ikke mæ. Eddy e heldigvis fra den rette stammen, eller tribe, så han e akseptert. Nytt for mæ e at mr. Boamah e litt av en stamme-rasist. Ghana har mange folkestammer, og far liker ikke folk fra andre stammer, dem får ikke ongan hannes gifte sæ med. Men heldigvis, barna stammer fra far i Eddy sin far sin stamme, og det e samme stammen som mr. Boamah kommer fra, faktisk e hjembyan demmes et par mil fra hverandre. Så nu har mr. Boamah approved, og ifølge han e det bare opp til mor og far Knudsen Sudenius å sette the final stamp?uhm. Trur kanskje ikke pappa sleper Eddy med på rommet for en alvorsprat med det første akkurat, men det e fritt frem. Eddy takla det pent, han hadde vel forventa det, mens stakkars Yngvild fikk oppleve et kulturkræsj. Mr. Boamah konkluderte med å si: This is your home now, and now you are my son. Hihi. Det e komplisert å ha en ghanesisk familie, men jammen e det ganske koselig til tider også!

 

Så va det tid for å reise igjen, med vårt favorittbusselskap. Siden vi hadde ganske mye flaks på vei oppover, va vi kanskje litt for positiv. Uheldigvis går det bare en buss fra Kumasi til Tema også, og det e selvsagt den bussen som kom fra Tema på morran som går tilbake på ettermiddagen. Så hvis den e sein fra Tema kan man jo tenke sæ ka som skjer. 13.30 sku den gå. Så der satt vi, og ingen buss dukka opp. Da bussen skulle ha gått, ropte dem over høyttaleran at dem beklagde at bussen va sein, og at den ville komme very soon. Men ingen info om koffor den e sein og kor sein den kommer til å bli. Klokka 14. ropte dem over høyttaleran at Accra-bussen som sku gå klokka 14 va forsinka og dem va very sorry og den kommer very soon. Ingen info der heller. Da gikk det opp for oss at dem ikke engang vet kor bussen E hen, og kor sein den ska bli, fordi dem roper opp forsinkelsen først når avgangstidspunktet e passert og ingen buss e i sikte. Etter det hørte man ingenting mer, ingen info og ingen beklagelser. 15.30 (!!) kommer Accra-bussen, og Tema-passasjeran ender opp med å bli slengt på den i stedet. En ting e at bussan ALLTID e for sein, greit nok, det  e bare sånn STC e, og dem e arrogant nok til å ikke bry sæ så mye om det fordi folk ikke har så mange andre valg. Eller, dem har mange andre valg, men dem e ikke fullt så trafikksikker som STC-bussan, eller behagelig. Man kan pakke sæ inn i en Toyota Hiace med 16-20 andre personer og kjøre til Kumasi, men som sagt?det e ikke så behagelig. Men det verste e at dem ikke beklager nåt, at dem ikke gir info, at dem ikke gir tilbake penger når dem gir folk mindre enn det dem betaler for, som for eksempel når man betaler for Luxury-rute, som e luxury fordi dem har aircon, og bussen ikke har aircon, korsn kan dem rettferdiggjøre at dem tar peng for en vare dem ikke leverer?

 Folk klager altfor lite her, men så e det også sånn at dem som har makt, har så mye makt, at folk virkelig ikke ser poenget med å klage. Dem har ingen påvirkningskraft. STC e et statlig selskap, og den vanlige mann i gata betyr ingenting for staten. + at ghanesera syns ikke alltid at 2 tima forsinkelse e det verste som kan skje. Det e jo egentlig ikke det for oss heller, bare at når det skjer hver eneste gang du prøver å reise med det selskapet, da blir det irriterende.

 

 Dermed gidder ikke folk bry sæ. Nu for tida driver dem å kutter vanntilførsel til husan her minst en gang i uka, en hel dag gjerne. Æ spør: koffor gjør dem det? Ingen har nå svar. For ingen gidder engang å finne det ut. For selv om dem får vite grunnen til at vannet kuttes, så vet dem at det e ikke dem som bestemmer. Så da lar dem bare være.

 

5 kommentarer

guro

03.09.2007 kl.13:08

litt forskjellig møte me svigerfamilien enn æ hadd må æ si. der ble æ å joe plassert allein på et rom om natta, å han ble sendt for å vær me mæ når æ dusja om kvelden til å med (flying snakes and stuff you know...) and that's it liksom. itjnå alvorssamtala eller nåkka, skuffende...;)

vero

04.09.2007 kl.18:13

æ må bare flir. hærregud :) litt av et opplegg. dæm e da grei kumasi-gjengen! bortsett fra mr. grumphy da.

kom te å tænk på når mor & far boamah sku ta oss me ut å spis etter kirka den dagen i kumasi. vart væl itj helt den spiseplassen vi tænkt næi, hoho ;) da va Æ sjokkert!!

cec

04.09.2007 kl.23:54

Sååå hærlig at familyen din i Ghana har tatt Eddy inn i sitt hjem ;P Æ måtte flire litt når æ leste d, d e liksom så heeelt annerledes enn fra ka vi e vant til ;)

Hadde vært utrolig kult å kommet å besøkt dæ der nede ;) Har du no ide om kor lenge du ska være der?? ;) Må planlegge litt hvis æ kan komme :D

Senjapia

05.09.2007 kl.12:46

Heia Yngvild.

Jeg er så imponert over hvor godt du klarer å tilpasse seg den afrikanske kulturen. Selv om det for en nordboer alltid vil være ting å irritere seg over.

Jeg ville aldri klart det.

Her i nord er høsten kommet for fullt. Siste dagen i august hadde vi faktisk første frostnatt her oppe med -2 grader.Brrr!

Ønsker deg lykke til videre.

Your number one fan

05.09.2007 kl.20:09

"ama, you are very bad" :D
hihih og veldig, veldig modig!!!
bøye sæ i støvet!(/hybelkaninan! ..uuh.. støvsuge her snart?)

Skriv en ny kommentar

hits