State Transport Corporation

Står STC for, som e det mest renommerte busselskapet i Ghana. Koffor kan dokker lese under.

 

28.08.06 Accra-Kumasi: Bussen skal gå 10.00. Den gikk 2 tima seinere.

 

31.08.06 Kumasi-Accra: Bussen skal gå 11.00. Den gikk en halvtime seinere (overkommelig).

 

10.10.06 Takoradi-Accra: Bussen skal gå 13.00. Den gikk en halvtime seinere. Æ og Vero la nesten ikke merke til forsinkelsen, men Eddy, som hadde fått igjennom at vi sku ta buss, og IKKE tro tro tilbake til Accra, holdt på å gå ut av sitt gode skinn. (STC = reliable? Think not.)

 

20.10.06 Accra-Kumasi: Bussen skal gå 06.00. Den gikk 2 tima seinere. Artig å stå opp 5 ja…

 

23.10.06 Kumasi-Accra: Bussen skal gå 07.00. Den gikk en time seinere. Air-condition virker ikke? Ingen klager selv om det blir ganske varmt med alle vinduan igjen.. Jaja.

 

21.11.06 Accra-Cape Coast (Vero&family): Bussen skulle gå 07.30. Bare så dumt at motoren hadde brent opp. Dermed ble dem slengt på en buss til Takoradi i stedet, men likevel bare 10 minutt for sein. Men oi, motorstopp uti gokk. Stående en og en halv time.

 

23.11.06 Cape Coast-Accra: Bussen skulle gå 13.00. Den gikk 14.30. Et vrak av en buss.

 

30.11.06 Accra-Kumasi: Bussen skulle gå 06.30. Den dukka opp 06.28 og Yngvild begynte å tro på mirakler. Men oi, det lekker bensin. Ikke lov å gå inn i bussen nei. Tilbake på venteplassen sammen med amerikanske misjonær-folk. Angst. Fikk ny buss 2 tima seinere, der høyre sida av bussen så vidt hang på. Hørtes hvertfall sånn ut.

 

02.12.06 Kumasi-Accra: Bussen skulle gå 09.30 men Yngvild tropper opp på stasjonen

Kl. 08.00 og tror ho har flaks når ho får plass på 08.30 bussen i stedet. Bussen går kl 09.00 og Yngvild e sååå fornøyd for endelig å ha litt STC-flaks. Men oi, plutselig, etter 10 minutter i lykkerus, svinger vi av veien til Accra og kjører innpå STC service station. Det lover ikke godt tenker Yngvild, og som forventet blir vi beordra ut av bussen mens den forsvinner inn i en garasje med ”rar lyd i motoren”. Jammen flaks at æ fikk fremskynda billetten min tenker Yngvild mens ho ser for sæ at 09.30 bussen snart suser forbi der ho nu sitter snurt og nesten litt lattermild over ironien i det hele. Rundt omkring på STC service station sitter det en haug med folk som ser ganske snurt ut dem også og Yngvild konkluderer med at demmes buss, som sikkert va den som går enda tidligere, også hadde en rar lyd i motoren eller nokka sånt. (I ventetiden blir Yngvild tilsnakka av nordmenn som ikke e Vero eller Guro, for første gang på 4 mnd. Er du norsk? Korsn vet dem det, tenker Yngvild mens ho studerer den fine gule ”Kvinnenettverket i Vadsø”-tskjorta ho har stjælt av Øyfrid.) Sjokkerende nok kommer bussen ut av garasjen etter et knapt kvarter og vi strener lykkelig mot bussen vårs, mens dem som hadde sotte der før oss, og har GANSKE lyst å sitte inni vårs buss blir bedt om å ha tålmodighet… Æ føler med dem æ altså.  Nok en gang sjokkert over sin egen flaks lener Yngvild sæ tilbake i setet og ser fram til en minst 5 timer lang tur uten lesestoff men heldigvis med MP3spiller. Men oi, den virker ikke!!!! Korsn e det mulig??? Tom for batteri, glemte å slå den av sist. Pokker. Får tilbringe 5 timer inni mitt eget lille hodet og tenke lure tanker, sniklytte på passasjeran som prater om mæ på Twi for deretter å skremme livet av dem ved å ta opp telefonen å ringe noen å skravle twi med dem. Hvis afrikanera bare kunne rødme. Men det kan dem ikke.

5 tima seinere…. Vi nærmer oss Accra. Yngvild begynner å se ut av vinduet for å kjenne sæ igjen for ho skal av langs veien, ikke på endestasjonen, men husker ikke kor det e og vil ikke si til sjåføren 100 år for tidlig at ho ska av på Dome Junction. Men det slipper ho å tenke på for plutselig ”hviiiiiiiiin hviiiiiiin hviiiiiiiiin skingre skrangle” sjåføren klarer ikke stoppe bussen og vi fær av gårde mens bussen hyler ganske faretruende. Ingen bremser tenker Yngvild en smule bekymret…. Men der får han slengt bussen ut i grøfta og stopper. Alle takker høyere makter mens Yngvild tenker: det va den flaksen ja… Ut av bussen. Venstre framhjul e på vei av akselen (eller ka det kalles) og bussen dømmes meget lite kjøredyktig av de fleste passasjeran. Får hive oss på en tro tro da. Takket være mr. Boamah har Yngvild, i tillegg til en passe stor bag, med sæ 3 to meter lange stråmatter som æ skal donere til Guro, Vero og meg selv, med beste hilsen mr. Boamah, og dermed ikke akkurat brenner for å prøve å presse alt det inni en tro tro. Men se der! STC-bussen til gjengen på service-stasjonen i Kumasi e på hjulan og plukker opp resten av de strandede passasjerene og dermed gikk det ganske glatt å havarere i Pokuase utenfor Accra. Framme i heimen kl. 14.30.

 

Vet at den siste turen med STC ble litt mer detaljert dokumentert enn de andre, men alle turan sammenlagt har inspirert oss i huset til å starte en ny organisasjon…wehatestc.org…


stc  En vanlig dag med STC...

Koffor tar æ den her bussen om og om igjen da, når æ vet kor upålitelig den e, spesielt når den lukter Yngvild-blod? Jo, det e av den enkle grunn at æ e norsk, og uansett kor lenge æ har vært i Afrika, så KAN æ ikke ta en av de andre bussan som har like bra, eller bedre standard enn STC, men som går når dem fylles opp. Når æ ska ut å reise må æ ha en billett der det står når bussen min skal gå. Selv om æ jo VET at den ALDRI går når det står den skal gå. Æ lever stadig i håpet. Æ sverger, neste gang æ e i Ghana, SKAL æ prøve O.A. Tours. Bussan demmes e kjempefin, air-con og alt. Men fungerer som en tro tro. Går når den e full…. Ergo. kommer du på stasjonen må du pent sitte der nån tima hvis du ikke har flaks. Og det har vi jo for lengst konstatert at æ IKKE har.


 

Siste Kumasi-tur. Kom hjem og fikk som vanlig favorittmiddagen plassert i fanget av mor sekundet etter æ kommer inn døra. Selv om bror spesielt har forandra sæ en del, og folk har litt andre forventninger til mæ som kan være skuffende e det en ting som ”remains the same”. Mor Boamah og mr. Boamah. Æ har også endelig knekt koden til evig hengivenhet fra mor: ta med stoff og smykkedilldall i gave og du har banku og peanøttsuppe garantert servert resten av livet.

 

Om 2 uka e æ hjemme hos den originale Mor. Rart. Tida har flydd. Å nu skal vi hjem. Nok en avskjed inni rekka av avskjeder som æ har blitt nødt å ta takket være AFS som sendte mæ som en av to heldige til Ghana i august 2001. Og som helst ville bli igjen i Vadsø. Hadde gått glipp av en del hvis æ hadde feiga ut ja.

2 kommentarer

Kine

14.12.2006 kl.11:19

Tida m ha gtt fort frr dkker der nede, tru meg, dkk vil ikke telbake tel det vret vi har her no. Nr ska du telbake, Yngvild? Anyways, lykke til med hjemreisa og tunge avskjeda, hp dkk har hatt et fantastisk opphold!:) No har eg juleferie, hurra!!p.s. buss i Afrika e risikosport, ja. trur eg villa ha satsa p d andre busselskapet:=)Stooor klem fra ei som ikke har sett sol og bl himmel sia oktober

K

14.12.2006 kl.11:19

Telbake tel Afrika igjen, alts

Skriv en ny kommentar

hits