Jeg har sendt ungen min ut av landet

Og føler meg som verdens verste mor. Fordi faren hennes har tatt henne med seg til hans hjemland. Der skal de være i 4 uker. Under Ghanas sol, slikke i seg sårt tiltrengte D-vitaminer, som folk med deres pigmenter trenger mer enn vi solhungrige nordmenn, tro det eller ei.

De skal spise avokadoer på størrelse med en vannmelon, vannmeloner på størrelse med 2 vannmeloner, og de skal spise bananer som smaker søtere enn du noen gang kan drømme om å kjenne maken til i en banan fra REMA1000.

De skal bade i Atlanterhavet, og i basseng. De skal løpe etter geiter og kyllinger. De skal spise is. Peanøttsuppe, ekte peanøttsuppe. Og kenkey, og banku, og kelewele, og waakye, og bofrot.

Barnet mitt skal høre et annet språk. Forhåpentligvis også lære litt av det. Hun skal få så mange nye inntrykk at hun sovner lett hver kveld, med hodet fullt av opplevelser. Opplevelser som å jage kyllinger. Sammen med søskenbarna sine. Opplevelser som å kjøre bil langs veien, mens vinder rusker henne i håret, og titte ut på verden. En verden så annerledes enn vår.

Barnet mitt skal ha 4 uker verdifull tid sammen med pappaen sin, som elsker henne mer enn alt. De skal knytte hemmelige bånd, som jeg ikke får ta del i. De skal ha en ferie sammen som vil bety enormt for deres forhold.

Barnet mitt skal knytte bånd med sin egen familie, sitt eget kjøtt og blod. Hva er mer verdifullt?

Vi har våre grunner til at jeg ikke er med. Vi mener grunnene er gode, og de er flere. Vi mener også at vi har rett til å ha grunnene for oss selv, og dele de med dem vi vil. Vi mener vi gjør det beste for alle. Mange mener nok at jeg er gal, mange sier de aldri ville gjort det selv, sluppet barnet sitt ute av syne så lenge. Hvor mange hadde reagert om det var jeg som tok henne med meg til Finnmark i 4 uker? Er det fordi jeg er moren? Er det fordi de er i Afrika? Eller er jeg gal, følelseskald? Noen tenker nok på at han kan bli igjen der nede med henne. Ja, bare innrøm at tanken kanskje har streifet deg eller deg. Jeg forstår det, men samtidig ikke. Alle utlendinger er ikke slemme, skjønner du.

Jeg klemte barnet mitt hardt og brutalt i dag på flyplassen, snudde meg mens tårene rant og skyndte meg forbi ferieglade charterturister og businessmenn ut og vekk fra køen i sikkerhetskontrollen og til bilen i parkeringshuset. Der satt jeg og gråt. Heldigvis er jeg ikke følelseskald. Det er ikke pappaen heller. For en lykke å få være hjemme hos mor i 4 uker, og vise frem sin største skatt til alle han har kjær. Mennesker han nesten aldri treffer lenger. Så får det gå, at jeg er hjemme og jobber, og legger meg i et dørgende stille hus i noen uker. 

Ikke døm oss nord og ned. Ikke alle familier er like. Ikke alle har en bestemor i samme by.

At vi vil gjøre det beste for vår familie, kan du vedde charterferien din på.



N-ordet. På'an igjen.

Jeg er trøtt og sliten. Har ikke sjans å skulle hamle opp med kommentarfelttrollene. Igjen raser debatten om hvilke ord som er greie å bruke om mennesker med afrikansk opprinnelse. Igjen er de norskeste norske i indre innland av Norge forferdelig opprørt fordi de igjen blir fortalt at n-ordet ikke er greit. 

La oss kalle en spade en spade. Vær så snill, vi må få lov til å bruke et ord som har så negativ betydning for SÅ MANGE MENNESKER, i Norge, og i verden. Fordi det er vår rett, som EKTE nordmenn. For husk, de er kun noen som er norske, og det er de som KUN har helnorske aner tilbake til steinalderen. Gud forby om noen fra et annet land vil identifisere seg med oss, våre verdier, vårt land.

Onde tunger i kommentarfeltene påpeker at INGEN som ikke "alltid" har bodd i Norge kan kalle seg norsk. Ikke engang de som er født og oppvokst her kan kalle seg norske dersom foreldrene ble født i et annet land. Skremmende nok er det til og med de som hevder at adopterte, eller mennesker som har en norsk og en utenlandsk forelder, heller ikke er 100% norsk. Ringer det noen bjeller? Får du noen assosiasjoner til ...tja.. skal vi se? Holocaust? Eller er du en av de som benekter det også?

Det er 10 000 mennesker akkurat nå som liker den dustete siden: "Gi oss tilbake "Neger på Ål Stasjon" på Facebook. Det handler ikke om sangen. Det handler om holdningene til alle de som liker denne sida. Jeg er ikke den som "leter etter rasisme". Jeg er gift med en afrikaner som tar svært lett på ordbruk. Han lar seg ikke lett krenke. Rasisme er ikke et ord. Rasisme er negative holdninger og nedlatende syn på folk med annet opphav enn en selv, det er forskjellsbehandling pga. hudfarge, det er generalisering på grunnlag av et menneskes opphav.

Men det er påfallende mange som får helga si ødelagt av at de ikke "får lov" å si neger til mannen min. Hvorfor skal du si asiat, kineser, japaner osv., men ikke afrikaner? HVORFOR må folk med afrikansk opprinnelse ha et eget ord, et ord som er brukt i grusomme settinger opp gjennom historien? Et ord som man VET oppleves krenkende for svært mange? Mister dere virkelig makten i deres eget land, mister du virkelig din kultur, ved at mange, mange, MANGE bare spør om ikke dere please, hvis dere gidder altså, la være å kalle meg neger?

Hvor mange krangler om å få kalle psykisk utviklingshemmede for idioter eller mongoer? Hvor mange bare MÅ få kalle funksjonshemmede for invalide? Eller kineser for guling? Av en eller annen grunn har vi blitt sivilisert på dette området og funnet nye, tidsriktige ord. Om 30 år har kanskje disse ordene også gått ut på dato.

Vil n-ordet noen gang bli lukket og låst ned i fortiden, der det hører hjemme? Eller vil min datter også komme hjem og fortelle om å bli kalt dette? Jeg bare spør. Og får ingen svar som er oppløftende foreløpig. Nettrollene har vel også barn. Som skal omgås mine barn.

Krenk i vei. Håper det føles godt å være norsk og verne om det norske.La oss kalle en spade for en spade, sier du. Ok, du er en idiot, så da skal jeg kalle deg ved ditt rette navn. Idiot.

 

Sommerkroppen 2014

Eller #SK2014 som jeg nettopp har skjønt er en godt brukt hashtag i disse tider. De står altså for sommerkroppen 2014. Enn det. Det er dette vi er opptatte av. Over 6000 bilder på Instagram har den taggen.

Jeg har ikke sommerkroppen på plass. Det får jeg ikke heller. Hadde det heller ikke i fjor eller året før. Jeg sto på treningssenteret idag, svettet som en tullebukk, følte at instruktøren på step-timen så rett på meg da hun ropte: sterke armer, høyere bein, mer kraft!! Jeg var ikke en av de som spratt høyest for å si det sånn. Men jeg var jo der iallefall. Og det er godt nok for meg.

Da jeg sto i garderoben senere, sto jeg rett ved ei smekker ei, med stringtruse. Jeg hadde ikke stringtruse idag (heller). For noen år siden kunne jeg aaaldri tenkt meg å gå på gruppetimer på et treningssenter. Masse superspreke babes, der hører iallefall ikke jeg hjemme. Nå er det det gøyeste jeg gjør på trening - saltimer. Det er mange superspreke babes der. Men det er veldig mange andre damer der også. Og uansett, jeg tror jeg driter i hvem som er der og hvordan de ser ut. Og jeg driter i om de ser på meg eller ikke, om de tenker at jeg er en slappis der jeg står bakerst til venstre (siden jeg har en lam muskel i venstre øye og ikke kan flytte det til venstre, ser jeg alt bedre fra venstre siden av alle rom, i retning høyre), om de tenker jeg er feit og dømmer meg for det eller hva som helst. I DON'T CARE.

Det er så komisk å stå der når supersmekre jenter står kroket med håndkle surret rundt kroppen mens de prøver å dandere på seg BH'en og trusa uten at vi andre i garderoben skal få et glimt av sommerkroppen deres. For de har jo virkelig sommerkroppen. Jeg står der med babymage som henger over keisersnittarret og et par fordeler som ikke følger dagens mote nødvendigvis. Komisk er det kanskje, men også skremmende og trist. Da jeg vokste opp var det et visst press på hvordan vi skulle se ut og hva vi skulle ha på oss. Nå ser det ut til at det er det eneste fokuset for unge, smekre jenter. Og kanskje de ikke fullt så smekre. Jeg gruer meg til å oppdra en tenåringsjente, hvem vet hvordan samfunnet er om 12 år. Det er blitt mote å trene og spise sunt, det er vel og bra det, men det er kanskje litt for mye fokus. Du skal helst ha mellomrom mellom låra. #gap heter det. På Instagram.

Jeg ble aldri tynn jeg. Trente hard kampsport 4-5 dager i uka i ungdommen, sprek som bare det. Tynn og smekker? Niks. Jeg tilbrakte 10 måneder i Ghana og kom hjem 15 kilo lettere. Altså den eneste slankekuren som virker på meg er å bo et år hos en lavere middelklasses familie i midten av Ghana og spise kokt yam og fisk omtrent hver dag. Det er gjennomførbart, men det er litt tungvint. Så kanskje jeg får gjøre det beste jeg får til nå, og være nøgd.

Jeg er nødt å lære Nelly å drite i det. Jeg innser at det kanskje blir omtrent umulig, i allefall i en periode av livet hennes. Men etter snart 31 år i denne kroppen er det i allefall deilig å rive av seg klærne på treningssenteret og sprade inn i dusjen og egentlig drite en lang marsj i hva noen tenker, og om noen ser meg, og kanskje de blir motivert til å trene enda mer når de ser meg? :-)

 

Ekkerøy

Hver gang jeg er hjemme på ferie og vandrer langs den værbitte landeveien i bygda som har så mye sjel og historie, tenker jeg: hvorfor bor jeg ikke her?



Jeg vet jo hvorfor. Jeg er etablert på Levanger, med både jobb og hus og mann og søster og mange fine venner.



Men jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på denne lille bygda som sprer seg utover på en halvøy langs en ugjestmild Varangerfjord, som likevel noen ganger viser seg fra sin beste side sommerstid, og lar frosne finnmarksføtter hilse på Barentshavets forfriskende skvulp.



Ekkerøy har en så sterk karakter. Så mange elementer som lever i harmoni. Istykkersprengte fjell, takket være tyskerne, som fikk god hjelp av russiske fanger til å bygge tunneller gjennom steinen. Gamle hus fulle av historie, spart for den brente jords taktikk. Hitlers soldater fikk det travelt i 1944 da de måtte trekke seg ut av Finnmark og senere Norge, og rakk aldri å legge Ekkerøy i brennende ruiner. Hvilke drama har utspunnet seg i kjellere og loft under krigen da 2000 tyskere okkuperte den lille halvøya? Når man står på toppen av øya på en klar dag og kan skimte Russland i det fjerne, skjønner man hvorfor strategene valgte Ekkerøy som post for sin hær.



Yrende fugleliv på fjellet, sauer som beiter rundt gamle bunkerser med hakekorset risset inn i betongen. Hvite strender som godt kan måle seg med Sydens egne i skjønnhet, dog ikke badetempen. Men varmt vann kan man ofre for friheten det gir å ha en hel strand helt for seg selv når solen skinner og lager gull i sanda, og vinden rusker deg i håret og gir deg følelsen av natur, rett inn til margen. På varme sommerdager flokker byens folk hit for litt Syden-liv.


Om våren yngler det i fuglefjellet. Titusenvis av fugler flyr ut mot havet, og inn igjen, med mat til sine håpefulle små som venter i reir oppunder fjellet, reir som balanserer på stupbratte knauser. På sommeren beiter sauer og lam, og breker utenfor vinduene dine seint og tidlig. Kafèen og restauranten på kaia åpner, og de gamle som myser ut gjennom gardinene straks en bil passerer, blir travle. Det er mange mennesker å følge med på! Fuglefotografer fra fjern og nær parkerer bobilene sine ved de tyske ruinene, og får sine blinkskudd blant fjærasteinene. Mot høsten blir myra oransje, fylt med viddas gull.



Vinteren kommer alltid, med vinden som heller drar med seg snøen ut mot havet, enn å la den ligge på bakken. På skikkelige snøvintre frykter befolkningen for sine gjerder langs den smale veien. Brøytebilen er ofte litt for barsk i sin framferd. Ekkerøy ligger stille på vinteren. Mørket dekker fuglefjell, bunkerser så vel som sandstrand og hav. Til jul får både bebodde og ensomme hus en liten julestjerne i vinduene. Kanskje du får se noen få raketter på nyttårsaften. Noen unge mennesker har tross alt flyttet hit og gir nytt liv i gatene. Flere og flere setter pris på livet du kan ha her ute, bare 15 min. fra "storbyen" Vadsø.



Etter at ribba er fortært og pakkene åpnet, kommer snart lyset tilbake. Sakte men sikkert blir dagene minutter lengre og en dag står den gule kula igjen på himmelen og bringer forventninger om en ny vår. Kanskje det blir noen sommerdager i år også?




Du kan kalle henne Nelly

I dag ble jeg minnet på at Nelly ikke ser ut som de fleste andre som bor her på Levanger. Det har ikke skjedd så mange ganger, at fremmede påpeker min datters utseende på en eller annen måte. Kanskje bare 3 ganger, for det er 3 ganger jeg kan huske. Jeg vet hun har silkemyk, lysebrun hud, mørkebrune, vakre øyne, og fantastiske og umulige sorte krøller. Hun er den vakreste ongen på jord. Jeg er også klar over at hun ser litt annerledes ut enn de fleste andre her. Hun får mye oppmerksomhet og kommentarer, kun positive. Hun er søt. 

I dag snakket jeg med 2 jenter på ca. 10 år som var ute og luftet hundene sine. De så på Nelly og sa hun var søt. Så kom spørsmålet, som jeg er ganske uforberedt på. Hvor kommer hun fra? Det er jo ikke noe galt i det, de var søte jenter med barns uskyldige nysgjerrighet. Voksne som ser Nelly kan også være nysgjerrige men er opptrent til å ikke være det, det er uhøflig. Jeg får sjelden spørsmål som dette fra voksne. Om noen vil spørre, er det helt greit. Men tilbake til jentene. Øøøøh. Hun kommer fra meg, svarte jeg. Jeg er mammaen hennes. Jeg så på dem at svaret ikke var tilfredsstillende, og forklarte at pappaen hennes er fra Afrika. Gifta du deg i Afrika, brøt den ene jenta ut, med store øyne. Nei, her på Levanger, sa jeg. Åh, det hadde vært kult om du hadde gifta deg i Afrika. 



Denne opplevelsen er ikke noe galt med eller vanskelig for meg, misforstå meg rett. Syns det er helt greit. Men jeg blir så overrasket når noen spør. Jeg tenker ikke på det. Jeg har ikke noe svar på hvor hun kommer fra. Jeg har ikke planlagt hva jeg skal si. Men er jeg naiv? Burde jeg ikke ha tenkt igjennom dette mange, mange ganger? At Nelly kommer til å møte kommentarer på utseende sitt, som lyshudede barn i Norge aldri får? Nelly kommer til å føle seg ganske norsk, og et slikt spørsmål er ganske forvirrende. Jeg har ingen planer om å innprente Nelly med at hun ser annerledes ut enn alle andre. Jeg har tenkt å la det skure og gå, og leve som om hun er som alle andre. FORDI DET ER AKKURAT DET HUN ER! Jeg har ikke tenkt å oppdra henne til å være forberedt på uvitenhet eller rasisme. Hvorfor skal jeg det? 

Forteller du barnet ditt tidlig at det ser annerledes ut, at barnet skal huske at det er akkurat like bra som alle andre barn, at barnet skal være stolt av annerledesheten, forteller du samtidig henne at det er noe "galt" med deg. Sier du til en jente at du kan bli AKKURAT det du vil her i verden, sier du samtidig at egentlig kan du ikke det, egentlig må du jobbe ekstra hardt for det, fordi du er en jente.



Mange lurer på hva de skal kalle datteren min. Hva er greit å si? De fleste vet at n-ordet er utdatert og ganske tabu i Norge idag. Mulatt er vanlig og blir brukt mye, uten at folk flest vet opprinnelsen til ordet, nemlig muldyr - en bastard som ikke kan formere seg. Jaja, så er det opprinnelsen, men meningen de som sier det i dag har, er slett ikke uformerbar bastard hest-esel? Likevel er det jo ikke behov for et ord. Hva skal jeg kalle henne? Du kan kalle henne Nelly. Du kan kalle henne en jente. Du kan si hun med den lysebrune huden, mørke øynene og sorte krøllene.

Noen ganger blir jeg som mor usikker. Skal jeg bekymre meg for dette? Burde jeg være mer opptatt av utseende hennes, planlegge hvordan jeg skal forberede henne på å møte samfunnet? Jeg aner ikke om hun kommer til å møte rasisme. Jeg kan jo velge å bekymre meg for det, og snakke med henne om det. Ingen sa til meg da jeg var liten, at noen kom til å skrive navnet mitt under en gris i naturfagsboka. Men det skjedde jo. Jeg har overlevd det og. Nelly kan møte mye vonde ting. Jeg kan ikke gjøre så mye mer enn å være der når det skjer, og hjelpe henne finne ut av det. I mellomtiden håper jeg at de fleste ser på henne som en av flokken. En jente som vokser opp midt i Norge.

Du kan kalle henne Nelly.

 

pip

Jeg er fortsatt her. Glemte stakkars bloggen en periode. Men nå har jeg husket på den igjen.




Om søvn og sånn

Når hun våkner kl. 07.00 skal vi være lykkelig for at hun har sovet sååå lenge.

Når hun våkner kl 06.00 skal vi være glade for at hun har sovet hele natten.

Når hun våkner om natta, skal vi være glade for at hun bare våknet èn gang.

Når hun holder sirkus en hel natt, skal vi være takknemlige for at vi har fått en så fin, perfekt jente.

 

om barn og dårlig samvittighet og sånt

Før Ræka ble født, vassa jeg i et hav av egentid. At Eddy jobbet ettermiddager og helger stadig vekk, gjorde ikke så veldig mye. Jeg hadde masse alenetid, og var fornøyd med det. Plutselig kom Ræka og alenetiden var en saga blott. I tillegg jobbet Eddy (og jobber fortsatt) på tidspunkter utenom vanlig arbeidstid. Da jeg selv begynte å jobbe resulterte dette i masse alenetid - med Ræka. Greit nok det, litt kjedelig men nødvendig. Litt mer bundet til heimen. Alenetid har aldri føltes så godt som det gjør etter at man får barn. Men den alenetida er det langt og lenger enn langt mellom. Før i tiden var det å trene bare det; å trene. Nå er det alenetid å gå på treningssenteret. Alenetid er en halvtime i stua mens mann og barn er på badet og dusjer. Alenetid er på kvelden etter at Ræka har sovna. Da skal man liksom rekke følgende: husarbeid, litt mer husarbeid, sosial omgang med mannen, selvpleie (feks. dusj eller barbering av legger) trening, avslapning, strikking, pleie omgang med venner og familie, få med seg nyheter og helst legge seg tidlig så man ikke blir så trøtt neste dag. Dette skal fordeles på en periode på max 3-4 timer (blir det 4 timer, har jeg lagt meg 11, altså alt for seint for min del, da Ræka gjerne syns det er morra kl 0630, eller at jeg faktisk selv må opp kl 06 pga jobb (selvsagt velger Ræka å sove til 8 de dagene jeg har tidligvakt - lucky pappa)). 

Mannen jobber annenhver helg. Dag eller kveld. Noen ganger velger jeg å ta med meg Ræka et eller annet sted selv om mannen er hjemme, blir borte hele dagen kanskje. Mannen får alenetid før eller etter han skal på jobb. Han ber ikke om det, og han takker ikke for det. Han bare får det fordi jeg vil finne på noe. Han får ikke dårlig samvittighet overfor meg fordi han får alenetid.

Noen ganger sier jeg til han at han skal slappe av litt hjemme etter jobb nr. 1 og før jobb nr 2. istedet for å hente Ræka tidlig i barnehagen. Han takker ikke for det, noen ganger gjør han det, andre ganger ikke. Han har ikke dårlig samvittighet overfor meg eller Ræka. Jeg kommer hjem kl 17, han drar kl 17. Dagen min går i ett fra Ræka eller klokka ringer om morgenen, til hun har lagt seg/pappaen kommer hjem og legger henne kl 19. Da kommer de 3 hellige timene til "alenetid". 

Så hender det seg at JEG noen ganger gjør ting alene. Blir borte noen timer uten mann og barn. Barnet er hjemme med papsen, i våken tilstand (barnet altså). En gang hvert jubelår overnatter jeg borte. DA får jeg dårlig samvittighet som gnaaaaaager på innsiden. Stakkars mannen som må være hjemme med Ræka alene. Jeg er borte og koser meg. Stakkar mannen som må hente Ræka i barnehagen rett etter jobb. Stakkar han. Dårlig samvittighet. Hva i helvete? Han syns ikke synd på seg selv. Han synes det er helt greit. Det er faktisk hans barn også. Han skjønner ikke hvorfor jeg har dårlig samvittighet.

Jo, sier jeg, nå skal du høre. Jeg har pupper ser du, og derfor må jeg ha dårlig samvittighet hele mitt liv. For alt. Dårlig samvittighet overfor barnet som jeg selvsagt er en altfor dårlig mor for. En sur og sliten mor som ikke vil legge puslespill eller bygge lego. Som serverer ikke sunn nok mat, med ikke nok grønnsaker. Som ikke tar henne med ut på tur i skog og mark. Som ikke leser bøker, men heller lar henne se barne-tv. Som bestikker henne med kjærlighet på pinne på lange bilturer. Jeg har dårlig samvittighet for mannen når jeg drar på trening, eller treffer venner. Når jeg ber han bade og legge Ræka mens jeg selv sitter i sofan. Er jeg hjemme alene, finner jeg garantert et eller annet jeg burde rydde, vaske, fikse. (Ikke alltid, men ofte.) Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er en god nok tante som ikke finner på masse kult med tantebarna og avlaster storesøster iblant. Jeg har dårlig samvittighet overfor jobb hvis jeg er borte pga sykt barn eller syk selv. Dårlig samvittighet overfor alle som har det verre enn meg her i verden når jeg sutrer over ubetydelige ting.

Skikkelig irriterende dame-syndrom.

Men. Jeg har meldt meg inn (igjen) på treningssenteret. Har sagt at jeg skal prioritere meg selv og min helse. Får selvsagt dårlig samvittighet for det og, men det får så være. Vet jo at det er bra uansett. Jeg har bestemt meg for å be folk passe på Ræka mi. Barnevakt. Sånn at jeg kan trene, og sånn at vi kan gå på kino en kveld. Jeg og mannen altså. Vi har nemlig INGEN besteforeldre i mils omkrets. To i FInnmark og en i Ghana er liksom ikke spesielt praktisk med tanke på barnevakt. Så da får jeg spørre noen andre, som jeg har kviet meg for å gjøre i snart 2 år. Da får jeg selvsagt dårlig samvittighet overfor dem jeg spør, men det får så være det og. Det finnes de som har tilbudt seg, maaaange ganger. Nuh er det dags. 

Jeg ringer snart! :-)

det sku bo folk i husan

Hus jeg har bodd i, i Ghana.

Haatso, Accra.

Community 22, Tema

Atimatim, Kumasi

Community 1, Tema (Jepp, that's me).

Community 2, Tema

Hus æ IKKE har bodd i, i Ghana:




Ble du overrasket nå?

Ghana, jeg liker deg.

Ja. Det var den turen til Ghana som skulle inspirere meg til så mange blogginnlegg. Jepp. 

Plutselig var vi snart i midten av januar, regningsbunken øker mens  snøen (endelig) laver ned og iskalde dager med altfor mange minus venter på meg noen dager frem i tid. Hverdagen har brutalt brutt seg inn i livet mitt. Som i forrige innlegg serverte jeg jo klisjèen om at oppholdet i Ghana virker som en fjern drøm. Vel, hvis du lurte er den enda fjernere nå.


Dyrelivet er stas for store og små.

Heldigvis finnes bilder. Og notater. Som for eksempel fra kvelden da jeg og svigersøster nr1 satt ute og vasket opp kopper og kar, etter at vi hadde sølt suppe utover alle de nyvaskede koppene og karene. Da hun fortalte meg om oppveksten deres, og vi diskuterte barneoppdragelse og ga hverandre råd og tips. Og da det kom en dame frem fra mørket og spurte pent om hun ikke kunne få den ødelagte plastikkstolen vi hadde kastet ut dagen før. Hun fikk den. Med to bein inntakt.

Eller bananene. Jeg bare måtte få skriblet ned følgende: Husk banansmaken! Jeg liker banan hjemme. I Ghana er det som om smaken fra 3 importerte bananer fra REMA1000 er proppet inn i en Ghana-banan. Kjøpe banan langs veien mens man er ute og kjører, banan og peanøtter. En uslåelig kombinasjon. Jeg liker at alle bananselgere i Ghana også (selvsagt) selger selvinnpakkede porsjonspakker med peanøtter som følger med bananene. Nam.

Jeg elsker at is selges i forseglede poser som man bare kan bite et lite hull i, og suge ut isen. Ingenting smelter og drypper ned på klærne. Is uten pose rundt er egentlig en umulighet i Ghana, så lenge du ikke sitter i en iskaldt rom med aircondition såklart. Og det gjør omtrent aldri Yngvild i Ghana...


Fan Ice - SO Nice!

Men! Det er utrolig deilig når Eddy sin kompis kjører oss den lange veien hjem i bilen sin, i en endeløs kø av biler som helst vil gjennom samme, altfor minimale rundkjøring, og han setter på aircondition på full guffe. Da kan trafikk bare være trafikk. Og vinduene er igjen, sånn at Nelly ikke står i fare for å hoppe ut.. Sweet. Det er også utrolig deilig å gå inn i et enormt kjøpesenter, med butikker og supermarkeder som har alt, til og med toaletter med dopapir. Love.


Nelly ubestemmelig over det store utvalget av barnemat. Hadde nok smakt med et deilig glass med eggekrem med vaniljesmak!

En av de herligste tingene i Ghana er å dusje. Hjemme må man dusje fordi det er så og så lenge siden man har dusja, man har kanskje litt fett hår. Det er en nødvendig oppgave, men kjedelig (synes jeg). I Ghana er dusjing en av yndlingsaktivitetene. Følelsen av kaldt vann over hele seg etter en klam natt og en like klam morgen, er himmelsk. Eller etter en varm og svett og støvete dag, finnes det ingenting bedre enn å skrubbe seg ren med de spesialskrubbene som finnes bare i Afrika (tror jeg) som virkelig får av deg skiten. Sjarmen er spesielt at man alltid har vann i en bøtte først, og så bruker en liten kopp til å tømme vann over seg, uansett om det faktisk renner fra krana.

Dusj er en fantastisk (og livsviktig) ting i Ghana, og derfor er også mangelen på vann, stengte kraner o.l. noe av det verste Yngvild kan tenke seg. Blir aldri vant til tørre kraner. Bortskjemt nordmann.


Dusj og kraner fulle av vann. Og digre tønner fulle av vann, i tilfelle kranene blir tørre.

Jeg liker at vi plutselig har en bøtte full av mango i hus, og at avokadoene er gigantiske og selgeren alltid spør om du ska spise den idag eller i morgen, istedet for at du må stå i butikken og klemme og kjenne om den er moden, overmoden eller blir ikke moden før neste år. Liker at grandma har en hel bøtte med peanøttsmør, som egentlig ikke er smør, men kvernede peanøtter tilsatt vann slik at det blir en tjukk masse peanøtter full av smak. Og at vi omtrent tømmer bøtta og tar den med oss på flyet i en plastikkboks. Eller at grandma også har skaffet Nelly en bøtte sheabutter, en type feit krem fremstilt av Sheanøtten som vokser på trær i Afrika. Superbra for hud og afrohår, og fungerer nok aldeles utmerket som kuldekrem.

Jeg liker at neste jul skal vi sette fram vår nye afrikanske julenisse, som jeg har kjøpt i en ekslusiv souvenirsjappe, der souvenirene er fine og kule, og ikke glorete og souvenir-aktige.

Men. Aller best liker jeg faktisk å komme hjem igjen, og kjenne på hvor godt vi har det og hvor takknemlig vi BØR være for alt vi har, bare at vi glemmer det så altfor lett. Så tenk på det neste gang... Noen vil faktisk ha en ødelagt plastikkstol med 2 bein. Da er det ikke så nøye hvilke fliser vi har på badet.



Family ♥ Ikke så flink å posere. Men finfin gjeng!

Fandens oldemor, så vanskelig det e å finne på en tittel...

Og plutselig er det over. Det er som om det var en drøm at jeg i går satt i en bil i Ghana og suste bortover overfylte gater. Overfylt av biler som kjører etter helt andre skikker enn vi har her hjemme, høner i bur til salgs langs veien, mennesker overalt. Den varme vinden som gjør at alle de småsmå tynne hårene på hodet mitt klistrer seg til den svette panna.

Luktene, lydene. Det virker helt uvirkelig når vi et halvt døgn senere kjører langs E6 i Nord-Trøndelag. Lydløst. Luktløst. Vestlig pop kommer forsiktig ut av radioen. Ikke noe heftlig Ghana-pop som rister i de utslitte høyttalerne i den skranglekassa av en taxi vi sitter i. I den samme skranglekassa lar jeg barnet mitt kravle rundt i baksetet, stå og se ut vinduet, prikke litt på skuldrene til sjåføren. Plutselig er vi i Norge og både Nelly og jeg sitter fastspent på hver vår side av bilen.

Når jeg sitter i Ghana, dag 2, selveste Julaften, med dundrende herregud-det-er-så-varmt-her-hodepina som jeg egentlig får hver gang jeg kommer til Ghana, og bare tenker: jeg vil hjem, jeg hater det her, hjemme er alt så fint og flott. Også kommer vi hjem, til et tomt hus, ingen som står utenfor og roper av glede over at vi har kommet, ingen har laget mat til en trøtt gjeng på 3, vi er helt alene. Antiklimaks etter en familieuke utenom det vanlige, med tilreisende slektninger i tillegg til de fastboende i hus. Kusiner, fettere, tanter, unger og voksne. I et lite hus. Og her sitter vi 3 stykker, i et større hus.

Inntrykkene er så mange. Selv om dette var min 7. gang i Ghana. Flere blogginnlegg ligger nok på vent. Må bare sjekke notatene jeg tok underveis.

Nå er det nyttårsaften for en trøtt gjeng som har reist hele natta. Jeg har for første gang sovet på fly, mest sannsynlig takket være reisesyketablett kombinert med rødvin.... Knall.Nelly sov hele veien fra Accra til Amsterdam og fra Amsterdam til Trondheim. Kjekkere unge å ha med seg på fly tror jeg ikke finnes. :-) Så får hylinga på flyplassan bare være.



Godt nytt år!

 

Jul i tropene

I wanna go home for Christmas. Men det skal æ ikke. Egentlig hadde æ jo tenkt å feire jul i eget hus for første gang. Men det va før lillesøster Danso hadde annonsert dato for hennes my big fat Ghanaian wedding i Ghana i jula. Jula ja. Akkurat. Bryllupssesong i Ghana. Vips, så va tidenes korteste tur til Ghana bestilt. I jula. Min 3. jul i Ghana. Æ vet ka æ går til, og har forlengst planlagt julefeiring på Levanger noen dager FØR vi drar. Ribba ligger i frysern. I år får vi åpne pakker før julaften, hurra!

Julaften skal nemlig brukes til akklimatisering og venne Nelly på sine 2 største redsler her i verden for tiden: Dyr og afrikanske damer.

Jepp, du leste rett. Nelly e redd for afrikanske damer.  En veldig praktisk fobi med tanke på ferien. En bestemor og 3 ivrige tanter går under den kategorien. I tillegg finnes det en del andre i Ghana som går under samme beskrivelse. Satser på en rask tilvenning. Tviler egentlig på at ho har noe valg. Face your fears, e det ikke det dem sier?

Dyr finnes det også i Ghana. Du trenger ikke akkurat dra på en hønsegård for å se høns. Dem tusler rundt i gatan. Samme gjør geiter. Hunder. I noen områder også kyr. I tillegg kommer fugler, firfisler mm. Og vi skal til Ghanas nest største by. Blir stas! 

Men ikke tro at vi gruer oss. Storgleder mæ til å se familien til Eddy treffe Nelly. Æ gleder mæ til å treffe svigers. Æ gleder mæ til å se Nelly leke sammen med sine 2 søskenbarn som e født i 2012. 3 unger som deler DNA, men som vokser opp i 3 ulike land: Ghana, Norge og USA. Helst skulle æ lagd en dokumentar om dem. Æ gleder mæ til svigermors hjemmelagde mat. Æ gleder mæ til ekte ghanesisk "gatekjøkkenmat". Æ gleder mæ til enorme (billige) avokadoer og mangoer. Æ gleder mæ til julegudstjeneste med liv og røre og musikk. Æ gleder mæ til å se Nelly danse i kirka i bryllupet. Og ikke minst, være blomsterpike... Burde kanskje begynne å øve. Gleder mæ til å bli litt brun midt på vinteren. Æ gleder mæ til å være uten trådløst internett til alle tider, til å være et sted der TV-programman ikke alltid fenger mæ, og æ derfor (forhåpentligvis) bruker tida på å lese bok på kvelden istedetfor å kaste den bort på en skjerm. (Men regner med at kveldan blir bestående av høylytt skravling i stua.)

Jul her?



Eller her...

Det blir stas. Spennende. Jul i Norge blir det mange nok av. Og uansett har æ ikke et sted der juletreet kunne stått her i stua, så da slipper æ det problemet før jul.

Så nu gjenstår bare handlelista før jul:

Julegaver

Malariapiller til Nelly

Solkrem

gressenke

Pimpa lekekroken idag. En melding på kjøp og salgside på Facebook i går = ny hylle idag.

Æ fikk et innfall i går om at æ skulle hatt en liten Expedit-hylle fra IKEA i lekekroken til Nelly, til bøker og leker. Skreiv en melding på facebook om noen hadde det. Fikk svar med en gang, og avtalte kjøp neste dag. Hylla koster 179 på IKEA, fikk den for 100. Helt fin. Ingen hakk. Alt æ ville va en rask løsning som ikke involverte kjøring til IKEA. Bruktkupp spør du mæ.

Neste gang skal æ bare huske på å ha med mæ en umbraconøkkel, sånn at æ kan demontere møbler æ egentlig ikke har plass til i bilen. Sånn at æ ikke trenger å kjøre fra Skogn til Levanger på E6 med åpen bakluke og klump i halsen. Det gikk bra. Fant til og med ut at å kjøre med åpen bakluke ikke e ulovlig, så lenge lasten va forsvarlig sikra. For dokker æ kjenner som bor på Skogn og hadde mobilen avslått idag i min nødens stund... Gå i dokker sjøl.

Grunnen til at lekene står så fint og flott, e at Eddy og Nelly har reist uten mæ på høstferie, og æ nyter alenetid i bøtter og spann. Litt innredning må til da.

Gressenkeaktiviteter bortsett fra innredning kan være trening, syltetøylaging og restemiddagspising...

Nam. Men, klissete arbeid. 

Singel-middag. Gammel spagetti varmes opp med litt smøreost med krydder. Vårruller åpenbarte sæ også i frysern. Lykke.

Fra containeren

Nelly og æ tok en snartur til gjenbrukstorget etter jobb idag. Vi la fra oss en haug laptoper fra min kjære mann. Og tok med oss noen skatter. Æ e håpløs på brukten, æ finner alltid nokka. En sjelden gang nokka vi trenger, som i helga da æ fant en trappegrind til 40 kroner. Nu kan vi stenge inne Nelly både i 1. etasje og i kjellern!

Idag ble det mer sjarm-shopping og ikke så mye nytte...

Nye puetrekk!

Nelly flørta sæ frem til en god pris på den her gjengen.

Mora fant ut at det va på tide å forberede sæ til dukke-perioden. Gammel dukkeseng må jo alle kule kids ha.

I serien: Figgjo-ting som er helt unødvendig, men likevel gjør deg lykkelig og glad presenterer vi TANTEKOPPEN! 

sjekk ut bloggen til gjenbrukssjappa:

http://containtergirlassistant.blogspot.com

Mye fint på bloggen som aldri er i butikken når man endelig kommer sæ dit, for da e det solgt.

Vi ruler.

Sitter en ensom lørdagskveld og ser reprise av Sigrid (Bonde Tusvik) blir mamma på TV2, og drømmer mæ tilbake til barselstida (ja, særlig). Det e betryggende å se at også superkule, morsomme kjendiser får panikk ved tanken på en liten tur på butikken med medbrakt nyfødt.

Mannen sitter uforstående ved siden av, og kan ikke forstå ka problemet e. Sigrid forklarer etter beste evne.

Hallo. Alt kan gå galt. Babyen kan begynne å skrike. Hyyyyle. Vræle. Inne på butikken. Da blir man utrolig svett. Det ble iallefall æ. Æ hadde ikke utvikla erfaren flerbarnsmor-evnen som gir dæ lave skuldre uansett kor mye det stormer rundt dæ. Førstegangsmor + hylende baby på butikk = krise. Æ generaliserer, ja. Men sånn e det jo. Panikkfølelsen. 

Sigrid sitter og danderer tusen puter, ammeputer og pledd, for å få den perfekte ammestilling, men det går jo aldri uansett at nesa til ungen e i høyde med puppen og hodet ligger litt bakover og bla bla bla... Selve tanken på å forlate huset blir dermed umulig, for du kan ikke finne alle de putene dit du eventuelt går. Vanskelig å legge sæ ned og amme på kafeen på kjøpesenteret. Lissom.

Sigrid snakker også heldigvis åpent om følelsen at ho ikke syns den nye tilværelsen e så fantastisk. At ho syns det e deilig når ungen sover. At det e kjedelig å gå hjemme alene med en baby, stusselig. At ho plutselig savner singellivet og alle mulighetene ho hadde da. Hjelp, angrer jeg? 

I kveld e Eddy på jobb og æ e alene hjemme. Æ har lagt Nelly, og ho sovna nesten uten en lyd. Det slo mæ kor utrolig det faktisk e. Æ husker kor skummelt det va å være alene hjemme med Nelly da ho va nyfødt. Da Eddy f.eks hadde nattevakt, følte æ mæ helt forlatt. Ka gjør æ hvis ho ikke sovner, ka gjør æ hvis ho bare skriker? Og. noen måneder senere, tanken om at det en vakker dag skal skje at Nelly sovner av sæ sjøl om kvelden uten å hyle en time først.. Det har skjedd. For lenge lenge siden begynte ho med det. Selvsagt hatt noen tilbakefall nu og da. Men som regel går legginga som en lek. Ho sover omtrent alltid hele natta (og æ sutrer veldig de nettene ho IKKE gjør det). I ca. 8 måneder drømte æ om bare å få sove 5-6 timer i strekk. Nu sutrer vi over at ho syns det e morra kl 05.30.

Da æ tusla ut på kjøkkenet i kveld for å hente mæ et glass vin, og la merke til stillheten fra soverommet til ræka, sa det inni hodet mitt: Jøss. Se ka du har fått til. En så monumental, umulig oppgave det føltes den gang da. Nu har vi jo en viss kontroll. Nelly e fortsatt sjefen. Men vi ruler.

Her e bilde av en person som ikke ruler, og man ser at Nelly tenker: shit, ska DU passe på mæ? Du e jo heeelt stressa, chill out, det årner seg! Og, ho hadde jo rett!

Second hand

I går fikk æ noen søppelposer fulle med barneklær av en kollega. Det e bare den siste i rekka som villig lar Nelly få arve ting ho trenger - helt gratis. Æ ble inspirert til å skrive om det.

Siden ræka ble oppdaga, har det egentlig rast inn med ting og klær fra venner og kolleger. Æ har fått seng, stellebord, dyner, badebaljestæsj +++ Søstra mi har jo 2 små, og at æ har arva mest av ho e kanskje ikke en bombe, men det e vi veldig, veldig gla for! Men også venner og kolleger som sagt har spurt: trenger du seng? Vil du ha en pose med klær? Vil du kjøpe bilsetet mitt, du ska få det billig? Og sånn går nu dagan. Vi har fått massemasse, og æ har nesten blitt snytt for å kjøpe klær til Nelly.

Nelly sjekker ut nye votta!

I dag e jo forbruket på topp, samme med miljøforurensing. Æ liker å si at det e miljøvennlig å arve -  og det e det jo. Men selvsagt sparer man en masse penger på det også. Eddy har en litt anna bakgrunn enn æ, og kan se på arv som en slags veldedighet. I Ghana kalles second hand klær for Obroni wa wu, som betyr død hvit manns klær. Altså, i Ghana kan man ikke forestille sæ at så mange fine klær bare blir kasta av folk i Europa, så eieren av klærne som sendes til det store second hand-markedet som Afrika (dessverre) e, må være død. Ellers ville han vel ikke kvitta sæ med fullt brukbare klær?

Nelly i arva fleece-dress, arva ullbody, arva sko og egenkjøpt lue. Smokken e heller ikke arv.

Joda, det vil han nok. Noen av mine kuleste vesker har æ kjøpt brukt i Ghana. Importert fra England, og eksportert til Norge av mæ. Så æ sier til Eddy: vi får ikke klær fordi folk trur vi ikke har råd til det sjøl. Æ tar i mot fordi det e latterlig å skulle kjøpe nytt når det finnes så masse barneklær som knapt e brukt. Æ har en haug med såvidt brukte klær som Nelly fikk nytt, som æ venter på å gi videre. Det e bare det at æ ikke vet om ho e sistemann i rekka :-) Så æ må vente litt i tilfelle det kommer en lillebror eller søster - om hundre år.

Vi e veldig takknemlig for alt vi har fått, og gleder oss til å gi våres ting videre. Arv e gull.  Og Finn.no. Bruktkjøp e også gull. Og hjemmelaga.. 



Dagens moral/miljøpreken!

Barnerommet

Selv om Nellys favorittsted fortsatt e stua, helst kliiiint inntil sofan der Eddy eller æ sitter, og iallefall ikke den fine lekekroken vi har lagd i andre enden av stua, har æ hatt barnerommet høyt prioritert på lista over ting som må gjøres i huset. Som noen kanskje husker, va rommet til Nelly GRØNT. 80-tallsgrønt. Det va ganske stygt. Nelly brydde sæ aldri om fargen, ho sov like godt (eller dårlig) der inne. Det va et luksusproblem. Veggen e grønn, den må bli hvit. Eller, hvit narciss for å være eksakt.

Lekkert? Nei.

Mala litt, og voilà:

Jepp, gardinan fra barndommen e for kort, men pyttsann. Sofan fra forrige huseiere har vært et diskusjonstema lenge. Æ vil ha den ut, Eddy vil ha den der. Uheldigvis knakk bunnen i sofan her om dagen, da æ satt og skrudde inn den røde lampa æ fant hos Containergirlassistent. Så nu må den dra uansett, og det blir mer plass til lek for Nelly, den dagen ho faktisk innser at det e artig å leke på rommet sitt.

Pallehylla, før og etter. Stygg-fin. Som det heter her i Trøndelag.

Lekekrok med speil i barnehøyde og praktisk hengelommeting fra HM Home på salg, 50 kr :) Et kupp, litt rosa må vi også ha. Teppet kjøpte æ i Ghana et par år før Nelly va påtenkt.

Norske troll på den ene veggen, afrikansk kunst på den andre, og lit IKEA på resten.. Maleriet i midten kjøpte æ av en klassekamerat da æ gikk på skole i Ghana, for 12 (!!) år siden. 

Sånn, da va interiørblogger-karrieren min over, har ikke flere rom å vise fram. Det siste æ har malt, e sandkassa vi har arva fra Alma. Den fikk to strøk terrassebeis, nu mangler vi bare sand.

Kitchen makeover part 2

Sommern kom. Og bloggen tok visst ferie sammen med mæ. En 4 ukers ferie på Levanger, kun avbrutt av en helg i Oslo. 

Kjøkkenet ble ferdig omtrent samtidig som æ starta ferien for real. Heldigvis for mæ hadde Eddy gjort unna det meste i SIN ferie, som forøvrig varer eeevig (skoleferie ass..blæ). Æ hjalp til litt da. Sånn va det (minus innredninga til huseiere, bildet er fra prospekt):

Oh Lord. Say no more. Kappegardiner e undervurdert.

Det ble sånn. Det her bildet ble tatt på en usedvanlig ryddig dag, så dokker må ta til takke med et litt eldre bilde, der de nye knottan ikke har blitt skrudd på enda. Men, vi har altså nye knotter, ikke rare trefarga knotter.

Har også kasta 4 år gamle grytelapper fra Europris og erstatta dem med matchende grønne. Men på en sein lørdagskveld, gidda æ ikke rydde kjøkkenet (som æ mye heller burde gjort enn å blogge) bare for at det skulle bli stilige bilder på bloggen...

Sykehushvitt og operasjonssal-grønt. Men vi e fornøyd. :)  

Bengalack fungerer som fjell som flismaling, og skulle vi bli lei av det grønne e det bare å male over! Kjøkkeninnredninga e malt i Chi.. høyglans. For å være litt interiørbloggeraktig.

Natta nu.

Kitchen makeover

Det her e kjøkkenet vårt. Bildet e fra prospektet så gardiner, planter, bord, krydderhylle og matte e fjerna, og har blitt erstatta med null gardiner, tidligere omtalt tallerkenhylle, nytt bord og stoler, rot og kaos osv.

Men idag e det helt tomt, ribba for rot, ting og fronter til alle skap. Det durer fra pussemaskina i garasjen, Eddy har et hvitt støvlag over hele kroppen (syns ekstra godt på han, lurer på koffor), og malinga står klar. Gleder mæ veldig til det e ferdig. Tror det blir FINT. Og, etter at vi e ferdig med kjøkkenet, kan æ med god samvittighet gå over til neste prosjekt: BARNEROM! Det grugledes...

Handyman og kone som knipser og sniker sæ unna maling..

Barnerom pr. idag. Ikke så kjempefin spygrønn farge. Den blå kommoden kjøpt for 50 kr. på loppis under studietida matcher iallefall veggen dårlig.

Men, ka skal æ gjøre? Hvitt, fargerikt, tapet? Forslag mottas med takk!

 

Søte, trøtte bustetrollet kunne ikke brydd sæ mindre, og syns rommet til mamma og pappa e finest, spesielt kl. 0341.

Fæst

Trønderfæst, veintle.

Det blir itj fæst her uten Åge (Aleksandersen). Det e iallefall sikkert. Man prøver desperat å få høre Red Hot Chili Peppers eller hipp hopp pop-musikk, eller ka som helst som iallefall synges på engelsk. Men ut fra stereoanlegget ljomer det jevnt å trutt. Rosalita, Natascha, Ailo og Hans, NOooooorge mitt Norge, ååååååååÅÅÅÅååååå, Leva livet...osv. Jaja, la dem kose sæ, æ e jo tross alt på demmes territorium.

Ho mor va på sommerfest med kollegaer i går. Inkl. overnatting hos søteste kollegaen. Miniferie for mor. Trening av lattermuskler. Kreativ gjeng æ jobber med. Både musikalsk og teatralsk.

Finkjolen på. Stas.

Fine omgivelser.

Kule Norgesglass-lykter, laga av vertinnens mann. Misunnelig!

Fin fest, slapp lørdag, sofapotet.

 

 

pallerier

Etter noen grå dager, kom endelig sola tilbake til Levanger idag. Og supervarmt ble det med en gang. Så da far og datter dro i kirka, la mor seg ut med Fifty Shades og iskald cola. Men dagen kan ikke kastes bort på slikt, når man har tusen prosjekter i hodet. Heldigvis kom Hilde og inspirerte mæ til å gjøre fornuftige ting istedetfor å lese husmorsporno og brune kroppen.

Æ hadde jo tenkt å lage en pallelounge til verandaen, men så kom en snill kollega og ville tilby mæ hennes verandamøbler, og da sa æ takk. Satt fortsatt med kun 3 paller, og planen om å få paller gratis overalt falt i fisK, dem koster visstnok penger og sånt... Istedet fant æ ut at paller kan brukes til så mangt, og tenkte å lage mæ en sånn her:

Fancy palle-bokhylle, som kan henge i barnehøyde på rommet til Nelly eller i lekekroken hennes i stua...

Det va bare å hive sæ i saginga.

Tadaaa! En halv palle = en hel hylle. Litt pussing og maling, kanskje. Hylla funker som bokhylle, vinhylle, krydderhylle osv.

at long last

Kom mai du skjønne, milde... 

og det gjorde den. Mai altså. For en måned. For et vær. 

Begivenhetene har stått i kø, og bloggen har som vanlig blitt nedprioritert. Men æ gir den ikke opp, uansett. Bloggen har vært med i snart 8 år, og æ kan ikke se for mæ et liv uten den, selv om den blir kraftig neglisjert i perioder.

Forhåpentligvis kan den nu bli en flytte-oppussings-fikse-male-blogg. Det første som skjedde i mai, va jo at vi overtok HUSET VÅRT, og nu har vi snart bodd her i 4 uker. Ting har kommet på plass, og mange ting har IKKE funnet en plass enda. Det skal males. Men først må man bestemme farge, kjøpe maling, ha tid til å male osv. osv. Ting tar tid.


Her bor vi. Og der kryper Nelly, ved veien, uten gjerde.

Fridagan kom på rekke og rad i mai, og det liker vi. Vi har kost oss med familie og venner, i nytt hus, med stor plass, til mange barn samtidig. Det har vært strålende vær. Iallefall noen ganger.

      

Verandaliv = verandamat.

Gullongen har fylt 1 år. De fleste sier: Hjelp, ett år allerede, tida går så fort. Æ e ikke helt enig. Syns året Nelly har levd, har vært ganske så langt. Og helt utrolig. Og ho e helt utrolig. Stor, fin, flink, skravlende, fortsatt omtrent alltid blid, bustete på håret, stående, men ikke enda gående. Da ho va nyfødt tok æ mæ i å ønske at ho bare kunne bli 1 år fort, for da ville æ vite æ korsn æ skulle håndtere ho. Vi vet fortsatt like lite! :-)


1-åring. Rosa tyll må til.

17. mai kom med strålende pinsevær - og det likte vi godt!

Ny hobby: utebading. Med og uten klær. Med klær egner sæ best i bloggsammenheng.

Sist, men ikke minst... æ fikk endelig min etterlengtede tallerkenhylle (tyyyypisk interiørblogger-ting-å-ha...)

Før

Etter



fornøyd. men skulle ønske veggen va grønn eller no. 

:-)

flytta!!!



Oh yeah. Endelig har vi flytta. Hipp hipp! Her bedrives kaoskontroll og bloggen har blidd nedprioritert. Det blir bedre.

palletanker

Å, som jeg gleder meg til å fikse i mitt nye hus. Nå kan jeg bruke tida til å surfe etter inspirasjon på nettet. Selgerne var så snille og ville gjerne gi bort diverse møbler i huset, siden de uansett ikke fikk plass til alt de eide i sin nye leillighet. Men selv om vi får litt møbler som kan egne seg som oppussingsobjekt, blir det nok fortsatt ganske glissent i starten. Blir herlig å tråle bruktbutikkene etter funn....

Jeg har mange ganger sett diverse byggeprosjekter av paller, og tenkt at det ikke kan være så praktisk, spesielt ikke pallebord som er blitt så populært i norske hjem. Ting vil da stadig falle ned gjennom sprekkene? Da må man i såfall ha en plate på toppen. Men det jeg har fått store planer om å lage, er en slik palle-lounge på verandaen. Verandamøbler er dyyyrt og ikke det første vi kommer til å investere i, men paller kan man få gratis! Dessuten er det miljøvennlig med gjenbruk, forbruksvennlig, og selvsagt gøy med egne produkter. Jeg er slett ingen snekker, så hvordan dette skal gå vites ei. Men det finnes mang en oppskrift på nettet. Straks vi er innflyttet, skal jeg på pallejakt! Et par billige madrasser fra Jysk + alle putene man aldri får brukt og vips - en palle-lounge (og et bord). Kanskje!

Tenk å ligge sånn og sole seg med en god bok, eller i kveldssola med et glass vin....sukk. planer planer...

 Men først må det pakkes, vaskes, bæres og flyttes...

Ho her skal vi iallefall passe på å få med oss!

hus.

VIPS - så eide vi et hus. Eller, vips, så eide banken et hus, og fikk oss som slaver med på kjøpet. I tillegg til at vi som slaver skal stelle med huset, ta oss av alt forefallende arbeid i huset, må vi i tillegg betale penger til banken. Mange, mange penger.

Hva i all verden får mennesker til å frivillig utsette seg for sånne ting?

Så vidt jeg har skjønt, er vi ikke alene. Nei, omtrent alle jeg kjenner er slike slaver.

Det er fint med eget hus. Endeliiiiig kan jeg innrede. Endelig kan jeg kjøpe ting på brukten og tenke at: VI HAR FAKTISK PLASS TIL DENNE VELDIG NYTTIGE, BRUKTE TINGEN. Vi har plass til gjester, plass til barnevogn INNE, og ikke bak i vedskjulet der katter tisser på den. Vi har plass til TALLERKENHYLLE, så nå må jeg kjøpe det. Vi har plass til Figgjo. Vi har plass til besteforeldre. Faktisk en hel etasje til dem, om de ønsker det. Vi har plass til juletre i stua. Vi kan ha spisestue i spisestua, og ikke kombinert gjesterom/spisestue/kontor/lagerplass. Vi har plass til fryseboks (hurra sier Eddy). Vi har plass til barnerom, soverom, gutterom og kontorrom. Vi har HAGE (vi må ha gressklipper). Vi har IKKE (trommevirvel): HUSEIER!!!!!!

Vi har utsikt. Det har vi forsåvidt nå også.

Vi har 148 kraftig belånte kvadratmeter midt i fine Levanger. Go us! :-)

pay it forward

Noen ganger fører blogging og Facebook og sånt med sæ morsomme ting. En gang fikk æ en bok gjennom bloggen, fra en leser som hadde lest et innlegg om bøker æ ønska å lese (samme ord 3 ganger i en setning!!). Ho sendte dermed den ene boka på lista til mæ i posten. Artig.

Så en dag fikk æ en melding på Facebook, av en dame sørpå (du kan kalles dame, ja?) som hadde fulgt med på bloggen, og funnet ut at vi hadde nokka til felles, og ho hadde en del spørsmål som æ besvarte etter beste evne. Som takk for den såkalte hjelpa mi, fant ho ut at ho skulle sende en mugge til mæ. Men ikke en hvilkensomhelst mugge, faktisk en Figgjo. Som leser av bloggen, hadde ho (merkelig nok) snappa opp at æ har utvikla en viss forkjærlighet for 70talls fargerikt servise. Ho hadde en liten Figgjo-mugge i skapet som ho ville donere til mæ, og her om dagen kom en forundringspakke i posten.



Mugge. Figgjo. Anne Marie.

Oppi pakken va også et brev, som fortalte om muggas ferd fra nord til sør til øst, og med tips om bruksområder. Det fulgte også med et drops, et bilde med oppmuntrende ord om snart sommer, en liten mappe fra Aaaaaafrika, og te :-) Veldig, veldig koselig ettermiddag. Og et tilskudd til Figgjo-samlingen, som vokser sakte men sikkert!



Tusen takk, søte du!

Deler av samlinga som gjør sæ på utstilling + Figgjo-kunst. 

barselkos

Norge e et fint land. Når du blir gravid får du alt gratis av lege- og jordmorbesøk. Du får informasjon, og masse tilbud om hjelp fra helsevesenet dersom du trenger det. Alle e kjempehyggelig og snill. Når babyen har kommet ut, får du en helsesøster som du enten liker, eller ikke liker, som skal følge opp ongen (og dæ) ganske tett, i allefall i starten. Fortsatt gratis selvfølgelig. Ongen får gratis legetimer fram til den e 12 (?).

Du får lønna permisjon fra jobben din i mange mange uker, måneder. Æ har vært hjemme snart et år, selv om 7 uker har vært ulønna. Helsestasjonen gjør også nokka anna trivelig for oss mødre. Dem tar initiativet til å starte opp barselgrupper for oss nybakte mammer. Sånn at du har noen å treffe som har akkurat samme interesser som dæ, kanskje for å avlaste resten av din sosiale krets. Her kan du nemlig snakke om ALT, bæsj, gulp, søvn, ka babyen kan  og ikke kan, tenner, fødsel, inkontinens, rifter og mannfolk. Og en del HUS. Interiør og sånt.

I starten va æ ikke med på barselgruppa mi. Æ sto ikke engang på lista pga. en glipp. Men æ hadde heller ikke nå lyst å dra. For i starten hadde æ mest lyst til å levere tilbake babyen min på sykehuset, og reise til Mexico. Eller nå sånt. Og siden det va det æ hadde lyst til, torte æ ikke fær på barseltreff med masse perfekte, lykkelige mødre, som IKKE ville levere sin baby tilbake til sykehuset. Da ville dem jo trodd æ va tullerusk ja, for alle e superhappy rett etter å ha fått barn, spesielt sitt første, og tar det hele med stor ro og får til alt fra dag èn, og sover hele natta. Eller?

Men det gikk sæ jo til, og da æ endelig kom mæ på barseltreff, traff æ masse søte, kule, snille, tøffe damer med søte babyer. Det e faktisk bare fine folk i barselgruppa mi. Ingen raringa, ingen som e slem, sær eller teit. Neida, helt normalt og fint og koselig. Og det kuleste e jo at man kan dra hjem til alle de her damene og få servert deilige lunsjer og snakke sammen om bæsj, gulp osv.

Idag va Nelly og æ på kanskje vårt siste barseltreff, iallefall på dagtid...i permisjonen. For nu e det bare 2 uka igjen til jobb for mor, og den ene uka skal vi tilbringe i Spania. Tida ble plutselig borte, har bare lyst å skru tida tilbake til sånn ca august. Men det går visst ikke.

Idag va vi nesten på Skogn, i nyyyyydelige omgivelser, med vintersol og snø, i et nybygd hus med utsikt over fjorden. Dokker må ta til takke med mobilbilder, men skulle så absolutt hatt kamera med og tatt bilder i det fine lyset inne i det fine huset med stoooore vinduer, av de søte store ongan våres. 

Masse god mat!!

Nam.

Nelly koser sæ. Som vanlig.

moro med morsdag

Oh yes. Det e morsdagsgaven sin det. Nu kunne man jo sagt at Eddy hadde gått på brukten og tilfeldigvis kommet over det her store, fine, meget pent brukte serveringsfatet i Astrid-serien til Figgjo (som æ tilfeldigvis har flere ting i), og tenkt: Ah, det der e jo mønsteret Yngvild, min kjære kone som kjøper alt slags tull og vas, samler på. Det må ægi ho i morsdagsgave, da blir ho nok veldig lykkelig og glad! Og ja, ho fikk det i morsdagsgave, og ble lykkelig og glad!

Men æ skal ikke stikke under en stol at det ble sendt en liten MMS med bilde av akkurat det her fatet i forkant av morsdagen fra min mobil til hans, med den heeelt uskyldige teksten: Snart e det morsdag ♥. 

 Æ ble ganske overraska over at æ fikk det likevel æ. Nu MÅ det bli tallerkenhylle snart!!

Endelig!!

I lang lang tid har æ vært på leting etter det her. På Nesna, i Oslo, i Trondheim, i Vadsø, på Levanger, Røra, FINN.no..

Mamma har nemlig en kopp ho bruker å drikke kaffe av hver morra. Det e kun om mårran den tas i bruk vel og merke. Det e min bestemor sin kopp, som ho fikk av oss barnebarna en gang i tida, sies det. Skulle vært smart og tatt et bilde av den, men det har æ selvsagt ikke. Men, den e liten, søt, gammeldags, blomstrete, tynn - og det står "Bestemor" på den med snirklete gullbokstaver. Den e veldig søt, og nu e det altså morrakoppen. MEN, den har fått en sprekk. Alderdom og slitasje har tatt sin toll, og mamma har hatt bruk for en ny bestemorkopp. Selvsagt finnes det mye moderne kopper på markedet, men dem erstatter ikke bestemorkoppen. Derfor har æ lett overalt etter en søt, gammeldags bestemorkopp. Æ har vært innom brukten i byen omtrent hver gang æ har vært der, æ har maila Bruktbo på gjenbrukstorget for å høre om dem har noen, æ har bedt venninner sjekke for mæ. Men til ingen nytte. FINN.no har heller ikke hatt mye å bidra med. For alt æ vet kan det ha vært mange søte bestemorkopper på FINN, men hvis det ikke nevnes i annonsen, hjelper det ikke at æ søker på ordet "bestemorkopp".

I jula på Ekkerøy satt æ og surfra etter fine Figgjo-ting som æ kunne sikle over, og plutselig dukka det opp en dame som hadde veeeeldig mye Figgjo, til og med massevis i det serviset æ har mest av, nemlig Astrid i Turi-designserien. Men, bor man på Levanger, og kopper og fat befinner sæ på Hønefoss, må man pent slå det fra sæ. Spesielt hvis man skal ha shopstop. Poenget va...at iblant alle de 150 bildan i annonsen, dukka det opp en bestemorkopp!! En fin en, med fine blomster og fin gullskrift! Æ skreiv mail med en gang, og konkluderte med at shopstop ikke inkluderte finfin morsdagsgave til verdens beste mamma og bestemor.

Noen daga seinere kom den fine saken i posten, MED fat som hører til. Lykken e komplett. Håper mamma føler det samme!

GRATULERER MED MORSDAGEN!




Og jepp, det e Figgjo...

30

I år fyller æ 30. Hjelp. Ikke så koselig å tenke på. Men koselig å tenke på ka man ska ønske sæ istedet. Det hjelper. Æ ønsker mæ 3 store ting. En av dem kan man velge altså. Eller, alle kan spleise på en av tingan. E ikke kravstor nemlig.

Blitz. Som man kan ha oppå kameraet, snu oppi taket så man får fine bilder inne når det ikke e godt fotolys, men vanlig blitz gjør bildet stygt, og for lyst/mørkt.


Linse til kamera som kan ta bilde nærmenærme fine ting. 

 

Sykkel som æ kan suse rundt på i Levanger. 21 gir e et krav, farge spiller ingen rolle. Gjerne med piggdekk til...

:-)

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mai 2015 » Juni 2014
AmaBroni

AmaBroni

32, Levanger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits