En god blanding
En dag over termin og sitter her og gjør mæ noen tanker om ka det vil si å få et såkalt "blandingsbarn". Den eneste grunnen til det, e at æ (dessverre?) e med i en gruppe på Facebook som nesten enestående består av norske damer som har barn med afrikanske menn, med noen få unntak. Det skal liksom være en landsdekkende forening, der folk med 2-kulturelle familier kan komme sammen og diskutere evt. problemstillinger, ting som gjelder dem, møtes (iallefall i Oslo og Trondheim) osv. Tanken e god den, og det kan være et nyttig forum.
MEN. I alle de månedene æ har vært medlem i gruppa, har æ sett mer og mer av ting æ ikke liker. Det virker som hovedfokuset for de fleste mammaene her e at barna demmes e HALVT afrikansk. Dem e annerledes, spesiell, og MÅ for all del være stolt av det. Mange kan sikkert si sæ enig i at ja, dem e annerledes. Det vanligste i Norge e vel fortsatt å være født av 2 etnisk norske foreldre med LYS hud, men å ha en litt anna hudfarge e langt fra spesielt det heller. Æ e fullt klar over at ræka mi kan møte mye fokus på hudfargen den eventuelt får. Æ vet innerst inne at mange kommer til å se på ræka som kanskje en utlending. Uten mæ og Eddy ved siden av sæ, kan nok mange lage sæ et bilde av kor den kommer i fra. Den kan til og med være nødt å møte rasisme, bevisst eller ubevisst fra avsenderen selvsagt. Siden æ e norsk og har bodd her (nesten) hele livet, blir det selvsagt et noe annerledes dilemma som utvilsomt kommer opp en dag når ræka kanskje blir gjort bevisst på at han/ho e litt brunere enn mange andre.
Kall mæ kanskje naiv, men æ sku ønske at den dagen ikke kommer, fordi nordmenn har slutta å dele folk så veldig opp i kategorier. I den nevnte Facebook-gruppa e det som sagt veldig fokus på annerledesheten til barna. Ikke som nå negativt nødvendigvis, neida, dem e så spesielle og fantastiske og vakrere enn andre barn. Man hører jo ofte at onga med mørk far og hvit mor (eller omvendt) blir veldig søt og vakker. Æ kan jo ikke anna enn å si mæ enig i at det e en veldig fin blanding. MEN alle barn e da like vakker? Trenger de her mødrene å sitte og bekrefte overfor hverandre at ongan demmes e penere enn "helnorske" barn, som om noen har sagt at ongan demmes e stygg? Trenger ongan demmes helt spesielle barbiedukker, som selv om dem har brun hud og svart hår, ikke ser afrikansk nok ut, og mor må lage permanent på dukka for at ongen ska føle det meningsfullt å leke med den? Trenger du å innprente i ungen din at den må være STOLT over at den har foreldre fra 2 ulike land? Det e BARE pga. hudfargen, ikke at foreldrene kommer fra ulike land. En norsk mor og en spansk far løper ikke mann av huse for å kjøpe t-skjorte til barna sine der det står: 50% norsk, 50% spansk, 100% stolt!! Men de her mødrene syns visst at en t-skjorte der det står 50% white, 50% black, 100% PROUD e nokka barna demmes må gå rundt i. Selvsagt skal barn være stolte over kem dem e, men når mødrene demmes (og kanskje fedrene) virker sykelig opptatt av det, må jo ongen også snappe opp at: "det e nå spesielt med mæ, æ e spesiell, æ e brun og det e ekstra kult".
Alt dette fokuset på at dem må kompensere for annerledesheten sin, syns æ vitner om at innerst inne bekymrer mødrene sæ veldig for at ongan e annerledes. Koffor e fokuset på at ongen e norsk-afrikansk (som uopplyste sjeler i samme gruppe kaller sine egne barn, det burde jo da være afrikansk-europeisk i såfall..)? Æ vil fokusere på at ræka mi e et barn, et menneske, som ALLE andre. Om noen lurer på opphavet, ja, dem må gjerne spørre, men æ håper at det ska bli unødvendig en dag. Æ e nok naiv. Selvsagt må det nok til samtaler om det her med hudfarge og at de fleste andre i barnehagen og skolen e lysere i huden. Onga e onga og spør rett ut om alt. Dem kan godt se at et barn ser annerledes ut enn et anna barn, men legger ikke nå vekt på det i leken med hverandre. Det e foreldran som lærer dem holdninger, det e foreldran som lærer dem at det e forskjell på folk, pga. hudfarge. Skoler, barnehager og foreldre må heller begynne å fokusere på at forskjeller e normale, istedetfor å fokusere på annerledesheten. Skaff barnebøker der ongan i boka alle ser forskjellig ut, uten at det e temaet. Ikke bøker som f.eks. Albert og Soldatpappaen, der et barn med annen hudfarge i en barnebok, MÅ ha en spesiell og annerledes historie. Sånne bøker e også viktig, i rett kontekst, men ikke alltid...
For de ongan som går ut i verden med en bevisshet hjemmefra at dem e annerledes enn "de andre", og HUSK å vær stolt av at du e annerledes-mantraet fra mor og far i bakhodet, vil vel ubevisst også lete etter situasjoner der dem blir sedd på som, og behandla som annerledes. Dem har jo blidd fortalt hele oppveksten at dem skiller sæ ut. Æ skriver mæ som regel bort på bloggen, og det holder vel på å skje nu igjen. Men enden på visa vil æ skal være at ræka våres e et menneske som alle andre, like fin og verdifull som alle de andre ongan på Levanger, ikke et blandingsbarn, ikke en mulatt, ikke en halvt om halvt, men et menneske, og pappaen kommer fra Ghana og mammaen fra Finnmark og det e ikke nokka å skjemmes over ELLER være ekstra stolt over, for naboen som har mor fra Verdal og far fra Skogn e akkurat like mye spesiell som DU!
